Pass the Pullup: Svein Myrabø

Hvordan startet din fallskjermkarriere?

SVEIN MYRABØ

Alder: Ungt sinn i en litt eldre kropp
Kursår: 2000
Antall hopp: 2617
Lisenser: C, DM2 og USPA D
Favoritthopp: Wingsuit
Favorittklubb: Skydive Algarve og Skydive 7 i Portugal

Jeg hadde holdt på med roadracing (MC-løp på asfaltbane) i flere år, men jeg hadde alltid tenkt på den frihetsfølelsen av å fly. Antagelig er det derfor det ble fallskjermhopping. Likevel hadde jeg aldri kommet i gang på egen hånd. Jeg har også høydeskrekk. Den har heldigvis blitt bedre etter hvert, men jeg kjenner fortsatt på følelsen når døra på flyet åpnes. Jeg liker heller ikke å sitte ved døra, så det er greit å ha plassen foran i flyet når det er mulig.

Helt tilfeldig, en nyttårshelg i 1999/2000, traff jeg en person som hadde lyst til å hoppe fallskjerm. Vi bestemte oss for å begynne på kurs sammen. Allerede i januar/februar var vi i gang på Rygge gjennom Nimbus. Det var skikkelig kaldt, mange minusgrader, og vi måtte stå ute i kulda med riggene på mens vi ventet. FXC-nødåpnerne kunne utløses av varmen, så instruktørene gikk inn i klubbhuset, mens vi sto der og frøs. Men vi kom tilbake helg etter helg for å hoppe! Jeg husker spesielt én gang det blåste så mye at jeg gikk baklengs fra landingsområdet og helt til den andre siden av rullebanen. Jeg endte opp med å lande mellom noen hus der.

Den andre personen jeg startet kurset med, ga seg underveis, men jeg fullførte lisensen på Æra våren etter. Siden jeg fortsatt drev med roadracing, måtte jeg bli ferdig med lisensen før sesongen startet. Jørn Strand sto klar med rigg hver gang jeg landet. Det var bare å lande så nært flyet som mulig, dra av seg riggen, ta på ny rigg, og komme seg opp i lufta igjen. Jeg var med på fem av de seks første løftene den dagen. Takket være Jørn rakk jeg lisensen før jeg dro videre. Han var en rå daglig leder! 

Hva liker du best med fallskjermhopping?

Følelsen av å fly med wingsuit over lengre distanser sammen med venner er helt utrolig. Vi har god tid til å se «alt» på bakken, mens landskapet beveger seg under oss. Det er også en herlig følelse å stupe bratt nedover for å bygge fart, slik at vi faktisk kan flate ut og fly litt oppover igjen et øyeblikk.

Hva hadde du gjort dersom du ikke hoppet fallskjerm?

Jeg hadde nok fortsatt vært engasjert i motorsport. Jeg var grenleder i roadracing i Norges Motorsportforbund, samt banegodkjenner og internasjonal juryleder/stevneleder i mange år etter at jeg sluttet å kjøre selv. Jeg ga meg etter en alvorlig fallskjermulykke våren 2002. Sommeren etter ulykken ble min siste konkurransesesong.

Om du kunne tatt med deg hvem som helst i verden på et fallskjermhopp, hvem ville det vært og hvorfor?

Jeg ville blitt med Amber og Espen å fly over den engelske kanal. Det må være fantastisk å hoppe ut så høyt oppe, se målet i det fjerne og vite at man skal fly så langt, og konsentrere seg over så lang tid for å gjennomføre det.

Hvor ville du hoppet inn dersom du kunne hoppet inn hvor du ville i verden?

Da tror jeg at jeg ville gjort som Fredrik. Funnet noen tropiske øyer med turkist hav og hvite strender. Hatt en flystripe i nærheten, så jeg kunne gjøre mange innhopp på flere øyer sammen med venner. Droppet veldig høyt og flydd inn med wingsuit fra havet, eller flydd rundt øyene. Siste hopp for dagen i solnedgangen, med, som Fredrik sier, litt baluba på bakken.

Hva er ditt beste fallskjermøyeblikk?

Det har blitt mange gode øyeblikk gjennom årene, og jeg satser på at det blir flere i årene fremover. Jeg har hatt en del fantastiske hopp over og ved Trollveggen, samt i dalene rundt Voss. Å fly utover sjøen mot Tønsberg i solnedgangen er også helt magisk.

På bakken har jeg mange gode minner fra rimelig store bål med mye jetfuel og masse folk på Voss over flere år. Men om jeg skal velge, så er nok de aller beste minnene fra Algarve i Portugal. Jeg har vært der flere ganger i året siden 2011. I de årene jeg var engasjert i motorsport om sommeren, ble de fleste hoppene mine gjort der ellers i året.

Å fly ved siden av et Porter-fly i Algarve med Skydive 7 er et av høydepunktene. Jeg har gjort det på flere turer dit og har godt over 60 hopp ved siden av flyet. Det er ganske surrealistisk å ligge og fly ved siden av flyet, ta på vingen, under vingen, og dokke på hjulet, mens propellen durer rett foran deg. Å ligge under vingen og pushe litt og litt opp, nesten så riggen treffer vingen… Vi satte også en slags «verdensrekord» med 14 stykker som fløy ved siden av Porteren, der de fleste hoppet ut fra en Caravan på rekorddagen.

Jeg har ledet store grupper med wingsuit fra Portimao og tilbake til hoppfeltet i Montes del Alvor i mange år, med over 15 personer på det meste. Den godfølelsen når du ser dropzonen veldig langt unna og lurer på om du klarer å få med alle inn... Og så se at du kommer «perfekt» inn og alle separerer og lander trygt på hoppfeltet – det er noe helt spesielt.

Mitt eget «uthopp» på stranden utenfor NoSoloAgua i Portimao Marina er også et minne for livet. Det ble ikke noe innhopp på Alvor-stranda i løpet av tre uker der, så jeg bestemte meg for å lage mitt eget «uthopp». Jeg hoppet like godt lengst unna, til stranden bortenfor Portimao Marina, der kamerater sjekket forholdene, lagde en T og hadde båt klar i tilfelle noe gikk galt. Jeg ga beskjed før jeg gikk i flyet (hoppfeltet trodde meg ikke), og ringte tilbake til hoppfeltet da jeg landet. Jeg hadde med mobil med Burble, så de kunne følge med på akkurat hvor jeg var. Det ble litt baluba da jeg kom tilbake, og jeg ble groundet i et par måneder. Det fortjente jeg vel.

Men ikke gjør slike stunt. Det er mye som kan gå galt, og det kan få konsekvenser for hoppfeltet også. Jeg har stoppet et par stykker fra å prøve lignende ting senere, så jeg har vel lært etter hvert. Gjør som jeg sier – ikke som jeg gjør.

Hva er ditt pinligste fallskjermøyeblikk?

Pinlig og pinlig, det har vel vært flere slike øyeblikk opp gjennom uten å nevne noen spesifikke. Jeg har landet ute noen ganger, og det har vært litt pinlig enkelte steder. Men jeg kan heller fortelle om mitt dårligste fallskjermøyeblikk, som skjedde i begynnelsen av fallskjermkarrieren min. Det fikk meg til å sette mer pris på livet etterpå.

Det var i Empuriabrava i Spania, i påsken 2002. Da jeg kom ned dit, fikk jeg vite at en kamerat hadde reist ned før meg og landet hardt i bakken ved siden av kanalene i byen. Han var på sykehuset, og jeg dro for å besøke ham. Én uke senere lå jeg selv på et annet sykehus, etter å ha gått i bakken i over hundre kilometer i timen.

Resultatet var to brukne hofter og en oppkuttet høyre side av ryggen etter at jeg traff en grein. Greinen hadde gått bak ryggraden og laget et stort hull også. Jeg våknet i bekken ved landingsfeltet. Turbulens og tvinn i en for liten og overbelastet skjerm er noe dritt. Men jeg hadde hell i uhell. Hadde jeg krasjet et annet sted på hoppfeltet hadde det nok ikke gått like bra.

Etter en uke havnet kameraten min og jeg på samme rom, og etter enda en uke ble vi sendt hjem sammen på bårer i flyet. Vi brukte 18 seter per fly, med flybytte underveis. Heldigvis hadde vi gode forsikringer!

Så ventet én måned i rullestol. Legene sa det ville ta minst ett år før jeg kunne gjøre noe igjen, men jeg hoppet fallskjerm på Æra tre måneder etter ulykken og kjørte nordisk mesterskapsløp i roadracing én måned etter det.

Hvordan har holdningene dine endret seg gjennom fallskjermkarrieren din?

Jeg har nok blitt bedre med årene. I begynnelsen tenkte jeg ikke så mye på konsekvenser. Jeg var vant til at ting alltid gikk bra i andre sammenhenger. Har vel vært litt avhengig av adrenalin og kjørt fort siden jeg fikk lappen på bil. Det har alltid gått bra, selv om bilene innimellom har sett litt herpa ut.

I roadracing krasjet jeg mange ganger i høye hastigheter. Når man konkurrerer, kan man ligge skulder til skulder i 100-150 km/t i svinger og pushe på hverandre. Jeg har spist en del sand i sandfeller på baner. Så da jeg begynte med fallskjermhopping, føltes det egentlig ikke så farlig sammenlignet med roadracing. Jeg tenkte at man har en ekstra sjanse, reserveskjerm, hvis hovedskjermen ikke gjør jobben.

Med årene har jeg blitt mer sikkerhetsbevisst, både for min egen del og ovenfor andre. Det hjelper å ha opplevd både egne og andres hendelser. Det er greit å tenke på konsekvenser før man gjør noe. Jeg tenker også mer på at andre ser hva jeg gjør, og prøver å fremgå som et noenlunde bra forbilde. Jeg ønsker at andre skal unngå de feilene jeg selv har gjort.

Som jeg ofte sier: Det er bedre å stå på bakken og angre på at du ikke hoppet, enn å henge i skjerm og angre på at du hoppet. 

Hvem ser du opp til og hvorfor?

Espen og Amber har jobbet så hardt i mange år for å komme dit de er i dag. Engasjementet deres, spesielt i starten, uten å gi opp, er imponerende. Nå kan de leve av luftsport og blir invitert til å fly overalt i verden.

Fredrik sitt spørsmål til deg: Har du planer om å flytte til Algarve?

Tja, det spørsmålet har hengt over meg i mange år nå. Jeg trives veldig godt i Algarve og har vært der flere ganger i året siden jeg var der første gang i 2011. Jeg skal faktisk tilbake dit 15.–31. mars i år, så bare ta kontakt og bli med!

Jeg blir stadig mer lei av mørket, slapset og snøen på vinteren, så tanken på å selge huset og flytte dit for å bo der om vinteren blir stadig mer fristende. Det eneste jeg trenger er et lite spark bak for å faktisk gjøre det! Jeg hadde kanskje allerede flyttet hvis ikke Algarve hadde mistet det ene landingsområdet sitt for en del år siden. Det gjorde at det ble mye mindre aktivitet der, noe som har holdt meg litt tilbake.

Hvem sender du pullupen videre til?

Espen Aanesen. Jeg traff ham og dama hans, Vigdis, i Algarve for mange år siden. Tok wingsuitutsjekk med dem etter hvert, og vi har vært på mange turer sammen siden det. Han er en veldig dedikert person i alt han gjør, og han har blitt en utrolig dyktig wingsuitutøver.

Ditt spørsmål til Espen:

Hva tenkte du etter å ha hoppet ut fra flyet på NM på Bjorli i WSP og så hvor langt unna DZ du var? Så du DZ i det hele tatt? Vi andre i flyet var mest imponert over at du i det hele tatt så noe punkt å fly etter da du gikk ut.