Pass the pullup: Marius Sotberg

Tusen takk Anna for at du sendte pullupen min vei.

Hvordan startet din fallskjermkarriere?

Som sønn av en fallskjermhopper på 80 tallet så vokste jeg opp på Stavanger Fallskjermklubb sitt gamle hoppfelt på Sola Flyplass. Der blant rundreserver og parafoiler, Volo 240 og 740 med og uten turbo, presshoppere som filte på skohelen i jakten på en 0,00 og fantastiske mennesker som tok vare på meg og som garantert irriterte seg over meg til tider, fikk jeg fallskjerm ettertrykkelig inn i blodet.

Jeg hadde tidlig et engasjement for fallskjermhopping og lærte fort at å brøle ordene UT AV PITTEN fikk hvem som helst til å flytte på seg uansett hvor de måtte befinne seg. Ingen var over den loven, så når dommer Eilif Ness gikk inn i pitten for å rake i sanden før neste hopper landet fikk han klar beskjed av en treåring, UT AV PITTEN, hvilket han effektivt også gjorde. Vi kan si at det var der min fallskjermkarriere startet.

Hva liker du best med fallskjermhopping?

Hmm. For å velg noe som bare fallskjermhopping tilbyr så er det på runde 1 i konkurranse når hele laget står stabla i døra. Tenk å få oppleve det.

Hva hadde du gjort dersom du ikke hoppet fallskjerm?

Vel, nå er det jo slik at jeg hopper ikke fallskjerm idag, men om jeg aldri hadde hoppet fallskjerm så hadde mitt liv vært helt anderledes idag.

Jeg begynte å hoppe når jeg var 16 år, fallskjerm og alt det tilhørende ble rask min verden. Ikke så mye annet som var viktig. “Tenk å bare bo på et hoppfelt og leve av å filme tandem”, den drømmen var med fra veldig tidlig i hoppingen. Drømmen ble lagt på is i tidlig tyveårene når samfunnets fornuft fikk et midlertidig tak i meg. År 2008, Go Vertical på Voss. Det regnet hver dag, det blåste hver dag og vi hoppet hver dag. Etter sammenhengende fornuftige år og en studielånkonto som ikke kunne bære en eneste uke til meg hopping, ble jeg presenter med et spørsmål av Espen Høst: “Hvorfor søker ikke du på landslaget”? Kvaliteten på våre liv avhenger av kvaliteten på de spørsmål vi stiller oss selv. For meg var kvaliteten på spørsmålet fra Espen så høy at den kortslutta sikringsboksen og rekalibirerte GPSn, dager senere var min søknad inne. Det er intressant hvordan noen av de menneskene vi møter har en enorm innvirkning på våre liv. I dennne delen av historien er det to personer som spillte en avgjørende rolle. Espen Høst med et spørsmål som gjorde at jeg skiftet fokus og Trude Sviggum som var landslagsjef da og som valgte å ta meg inn på landslaget. Takk til dere begge. Videre ble det 7 år på freeflylandslaget. En fantastisk reise med opplevelser som ble til erfaringer, sterke relasjoner med fantastiske mennesker og forvaltede muligheter som har bidratt til den jeg er og hvordan jeg velger å leve idag.

Så, som svar på spørsmålet hva jeg hadde gjort idag om jeg ikke hadde hoppet fallskjerm, ingen aning, kanskje noe helt annet.

Om du kunne tatt med deg hvem som helst i verden på et fallskjermhopp, hvem ville det vært og hvorfor?

Min tildliger lagkammerat Øyvind Goksøyr, fordi han er en episk vinner!

Hvor ville du hoppet inn dersom du kunne hoppet inn hvor du ville i verden?

Da ville jeg sammen med Onkel Ø hoppet inn i tjukkeste Youkon, Alaska. Hercules inn. Droppe inn utstyr, opplåsbar båt, telt, mat og våpen. Jakte grizzly i to uker, blåser opp båten og ta oss ut via Youkon river som renner ut i Beringhavet ved Alakanuk.

Hva er ditt beste fallskjermøyeblikk?

Nr 1. Når vi skjønte at Mr Anderson kom til å overleve ulykken i Empuria i 2014.

Ellers har hoppkarrieren har hatt forskjellige epoker som alle har hatt forskjellig fokus og drive. I mange år handlet det om å lære seg spesifikke skills. Lære seg å sitte, lære seg å fly head down. Husker de øyeblikkenen når jeg fikk til de tingene jeg hadde jobbet for å få til. Senere handlet det om å prestere sammen med andre, jobbe som et lag. Mange fine øyeblikk sammen med alle de jeg har vært på lag sammen med som nevnt i tidligere avsnitt. Hoppingen har også gitt unike muligheter til å være en del av andres fallskjermreise. Mange god øyeblikk der andre når sine mål som de jobber hardt for. De meste intense hoppene jeg har gjort er konkurranse hoppene i starten av landslagstiden, før jeg hadde lært meg å kontrollere alle tankene som kan komme i slike situasjoner.

Andre fantastsike opplevelser var de første innhoppene jeg gjorde i Gudvange i 08.

Hva er ditt pinligste fallskjermøyeblikk?

Pinligste er ikke det ordet jeg vil bruke for å beskrive det jeg nå skal fortelle. Episk fail og mangel selvinsikt treffer mere spikeren på hode. Husker ikke året, men det var rundt 2011 ish. Det var nylig innført nye skjemkjøringsmomenter i A til B progresjonen. Jeg jobbet som AFF instruktør på Voss samtidig som jeg hoppet på Freeflylandslaget 42 Freefly. Så var det en skjebnesvanger kveld at jeg rundt bålet pratet med en A hopper som ville opp på B der jag sa noe slikt som: vi tar de skjermhoppene i morgen så blir du ferdig med det skjermtullet. Så tok det 1,5 sekund før jeg hørte en alvorlig og spørrende stemme bak meg sa: SKJERMTULLET?!?! Det var min venn og forbilde Endre Jacobsen hvis I-1 oppgave lå til grund for den nye skjermkjøringsprogresjonen. Var det pinlig, ja det var det i et halvt sekund, så ble det bare utrolig trist. Etter da ca 13 år med hopping, 3 år på landslag og en bror som omkom under en fullt bærende skjerm hadde jeg fremdeles ikke forstått en dritt. Det var tung  og mentalt helsefremkallende snømåking og å gå fra å tro at du er en fet fyr på et landslag til å innse at du er kjøttmeis. Endre var rett man på rett sted til rett tid den kvelden også.

Hvem ser du opp til og hvorfor?

Jeg har i voksen aldre lært meg å alltid se etter noe å se opp til hos alle jeg har rundt meg. Det har gitt mange gode perspektiv på livet.

Det jeg ser opp til hos fallskjermhoppere som jeg tror gjelder alle er den evnen de har til å håndtere sin egen redsel, ellers hadde de mest sannsynlig ikke tatt seg gjennom elevperioden. Så får vi senere i hoppkarrieren være bevisst på at den evnen ikke bare bunner ut i naivitet og mangel på selvinnsikt. Ref avsnittet over. Så er det noen i fallskjermnorge jeg ser ekstra opp til og som jeg er veldig takknemlige for. Det er alle de som har vært en del av å skape den landslagsatsingen vi har i Norge idag. Tusen takk.

Hva er du mest tilfreds med i din fallskjermkarriere?

Jeg er mest tilfreds med at jeg i 2011 dro med Nikolai Sele aka Nick the Greek fra Voss til Näsinge på Nordic Sequentials. Det var der jeg traff Marie. Idag, 13 år senere bor vi i Göteborg, gift med tre barn…. Uten Nikolai dessverre.

Hvem sender du pullupen videre til?

Endre Jacobsen

Ditt spørsmål til neste person:

Hvordan ble freefly en del av landslagssatsingen i Norge?