Pass the Pullup: Endre Jacobsen

Hvordan startet din fallskjermkarriere? 

Jeg gikk sivilt linekurs, mens jeg var sersjant i Indre Troms våren 1995. Var på leting etter nye utfordringer etter at jeg hadde sluttet å konkurrere i alpint, og var så heldig å få Per Olav Strømsmo som kursinstruktør. Ble mange kjøreturer mellom Målselv og Bardufoss den våren, og jeg rakk å bli ferdig med 20sek før jeg dro sørover. Dro på Grenlandsboogien, og fikk bonus med 30sekunder fra full høyde, og første FS-utsjekken med Stenis (rip). Da var jeg solgt, og motivert nok til å holde ut mange bomturer til Oppdal gjennom høst og vinter, hvor det sosiale var vel så viktig som hoppingen. Ble selvstendig hopper først i påska 96.

Hva liker du best med fallskjermhopping? 

Når jeg ser tilbake, så tenker jeg på alle de fantastiske og ressurssterke menneskene, som jeg har møtt og blitt kjent med gjennom de nesten 20 årene jeg holdt på. Selv om jeg alt for sjelden ser noe til dem, så er de med meg på ferden videre. 

I hoppingen var det friheten til å utforske og mestre det ukjente. Jeg har hatt et stort behov for å finne ut av hvordan ting fungerte på egenhånd etter mange år med terping på de perfekte svingene og sekundjaget i alpinsporten. I 1995 var Freeflying rimelig nytt i Norge, og vi måtte se på video av de store gutta i USA, og prøve og feile i lufta for å lære å fly kroppene våre. Freeflying passet derfor perfekt.

Skjermkjøring har også vært en favoritt. Etter frittfallet så kommer jo bonusen med skjermflyvingen, som jeg har satt vel så mye pris på. Gleden ved å trekke høyt, og utforske skjermen sin i trygge omgivelser; finne ut hvor grensene går, eller sammen med andre; det minnet kommer tilbake på fine dager med store Cumulus-skyer i på himmelen. 

Eller så må jeg si at jeg fallskjermhopping har gitt meg stor glede gjennom å spre kompetansen videre til nye generasjoner hoppere, gjennom freeflycoaching, kursing, AFF-hopping, skjermkurs eller i tunnelen. Gi personer utfordringer, basert på hva de er kapable, og få de til å strekke seg det lille ekstra. Se smilet komme på plass er et sikkert tegn på mestring.

Hva hadde du gjort dersom du ikke hoppet fallskjerm? 

Jeg hadde nok haltet mindre. Eller kanskje ikke. Jeg hadde nok dykket enda mer ned i en av de andre aktivitetene jeg har vært innom. I dag bruker jeg mye tid på stisykling og alpint (oppover og nedover), med og uten familien. 

Hva er ditt beste fallskjermøyeblikk? 

Det er mange, og her er noen: 

- Under åpen skjerm etter syvende hoppet i VM i Spania med Trio Ludens i 2001. Under hele konkurransen hadde vi fokus på å snu alt til vår fordel, og ha det gøy. Vi klarte å kanalisere energien til å prestere langt over det vi håpet. 

- Innhoppet under ett av GoVertical-arrangementene på Voss hvor 100 deltakere landet inne på et lite område ved Osa i Hardanger, og vi fikk deltakerne til å øve på å sette opp teltene på Bømoen dagen i forveien uten at de visste hva de drev med. Vi måtte teste ut ideen vår uten å røpe planene. Jeg har fortsatt bilde av teltene med samlingen av menneskene rundt leirbålet i midten, som bakgrunn på mobilen. 

- Forsidebilde fra Frittfallmagasinet ifra tusenårsskifte når vi henger ute på Porteren til Jan Wildgruber over Train-in-Spain under den første freeflybasicen vekker mange gode minner.

Hva er ditt pinligste fallskjermøyeblikk? 

Etter et langt fallskjermliv er det mye å ta av, og feiling må til for å lære. En pinelig affære var da jeg på freeflybasicen i 2000 skulle jeg lede på rygg en stor norsk trackinggruppe. Jeg følte at jeg tracket fra hele gjengen, og saknet på farten uten at avstanden ble noe mindre, så jeg bremset ytterligere opp. Hele delegasjonen lander ute, og Jan Willgruber melder på flyradioen til bakken: "They didn't move at all!".

Hvem ser du opp til og hvorfor? 

Det må være min samboer, Anette, som jeg traff på Voss i 2009. Alt hun har fått til med tegning og innredning av hus, trening og innsats for å skape et godt hjem for våre to barn. Det er utrolig fint å ha en nær person i livet som støtter og utfordrer deg, og vice versa. 

Marius spørsmål til deg: Hvordan ble freefly en del av landslagssatsingen i Norge? 

Det er nok flere versjoner av denne historien, men her er historien fra mitt perspektiv. 

Rundt midten av 90-tallet begynte freeflyere i sitsuits og baggy hoppdresser fra syttitallet å dukke opp rundt på norske hoppfelt, blant de Rectum Flyers på Æra og Peikli-brødrene på Oppdal.

I 1997/98 overvintret Richard i Deland, og hoppet med Jon og Håvard Løken. Dag hoppet med Rectum Flyers, hvor også Richard var gjesteartist. Jeg ble kjent med Richard i Trondheim, og hadde vært i Perris og lærte meg Skysurfing med 165 hopp på baken, men fant fort ut at det var gøyere å fly sin egen kropp, og slippe alt styret med ett brett. I 1998 fant Richard og Dag ut at de ville danne lag, og jeg ble forespurt om jeg ville være med. Trio Ludens startet treningen på Æra, og vi finansierte hoppingen med hoppmestring, pakking, videofilming og vasking av fellesarealer. Richard levde på midler fra militærtjeneste i Bosnia. 

Vi var rebellene i fallskjermmiljøet, og flyttet oss i 1999 til Voss, hvor vi var med å starte opp fulldriften, og bidro i arbeidet med Ekstremsportsveko. En bråte freeflyere ble med på lasset, deriblant Mathias og Moxnes. Vi arrangerte Norgescup i Freefly på ulike felt, samt bidro til første NM i freeflying hvor det ble hentet inn en dommer fra utlandet. Til World cupen i Arizona i 2000 fikk vi dekket påmelding og flybillett. 

Våren 2000 arrangerte Trio Ludens og Schmucks den første freeflybasicen i Train-in-Spain, med 18 deltakere og 6 instruktører. Jan flyttet til Portugal og vi arrangerte basicen der de tre neste årene. I Spania traff vi Nils og Martin, som delfinansierte sin freestyletrening med fallskjermpakking. Det ble fort god kjemi, og de ble senere med til Voss. Der dannet Trio Ludens, Funkflyz og Skywalkers gruppen LudensFreefly etter inspirasjon av bl.a. Babylon i Empuria. Målet var at vi skulle utvikle oss sammen og bygge opp en freeflyskole og freeflymiljøet på Voss.

Etter EM i 2002 fikk vi smake "medaljens bakside"; pengekassa til Dag og meg var tom, og Richard var spist opp av tidsklemma som tobarnsfar og sykehuslege, og vi innså at det var på tide å legge inn årene. Skywalkers tok over stafettpinnen, og fikk etter hvert, sammen med Dr. Jones og støttespillere i forbundet, gjennom en finansiering av landslagssatsingen. Freeflybasicen ble etter hvert organisert av landslaget, etter samme modell som formasjonshopperne. 

Om du kunne tatt med deg hvem som helst i verden på et fallskjermhopp, hvem ville det vært og hvorfor? 

Da ville jeg tatt med tatt med meg LudensFreefly-gjengen på et trackinghopp fra 23000ft over Gudvangen med trekk av fallskjerm i 9000 fot, med tilhørende fjellflyving ned til landing nedenfor Bakkanosi i Gudvangen hvor vi tok imot tidligere deltakere fra Freeflybasicene og GoVertical/Voss Freeflyfestival, som enten kom luftveien, eller med buss for de som ikke har operative papirer.

Hvor ville du hoppet inn dersom du kunne hoppet inn hvor du ville i verden? 

I Gudvangen med gjengen over.

Hvem sender du pullupen videre til? Og hva er ditt spørsmål til neste person:

Jeg sender pullupen videre til The man, the myth and the legend Even Rokne; og ønsker å høre en eller annen selvvalgt historie fra hans ferd med "The innhopp project".