Minneord over Kjell Tore Olsen (1939-2021)

Kjell Tore Olsen, D-26, I1-8, i/e, døde etter et forholdvis kort sykeleie på Vestby sykehjem 14.februar.Blant så mye på hans imponerende CV, kan vi lese om en konsernsjef i Group Schneider, NIKE-leder, leder for diverse forsvarsforeninger, sjef for Forsvarets flysamling på Gardermoen, Formann F/NLF, høyeste æresbevisning i FAI, vikarierende fagsjef i F/NLF +++ så mye annet. Mange av dagens fallskjermhoppere vil nok imidlertid huske Kjell som loadmaster og HFL under veteranklubbens årlige nyttårsarrangement. Uten formell HL-status syntes han like vel å være den naturlige lederskikkelsen; for det finnes noen som alltid omgir seg med denne udefinerbare lederrollens aura. Han innga en tillit der ingen var i tvil om at hans ord var verd å lytte til. Selv om han jevnlig oppdaterte seg innen alle områder av fallskjermhoppingen, og langt mer enn de fleste, var han på mange måter selve symbolet på fordums tiders fallskjermsport. Følgelig vil historien om Veteranenes fallskjermklubb lett kunne bli hans egen historie. Men er det noen som ikke ville ønsket akkurat det, så var det nettopp Kjell. For ingen var mer klar over det enn nettopp han at det var Thor Pedersen og Iver Haugsbakken som i 1989 stiftet klubben, mens han bare så på seg selv som «nissen som fulgte med på lasset». For å ta æren fra andre, var like fjernt for Kjell som øst er fra vest. Men selv uten den formelle opphavsretten til Vet. FSK, var det han som med arkitektens kreativitet og entusiasme gjennom flere år formet klubben til det den er i dag. Det så vi ikke minst på årsmøtene da han som klubbens mangeårige formann med største selvfølge av verden tronet øverst på bystyrets alter i Skien Rådhus. Med klubben i hånda og sitt sedvanlige glimt i øyet, gjorde han det klinkende klart at han ikke under noen omstendighet ville akseptere en konkurrent som møtets dirigent. Og hvorfor i alle dager skulle han ha konkurrenter. Det var jo bare å være tilstede i andre fora for å se hvilke alternativer som eksisterte. Når det innimellom kunne reise seg røster av spredt uenighet omkring detaljer i klubben, gjorde han umiddelbart forbedringspotensielle undersøkelser i oppriktig respekt for andres syn; for Kjell hadde den unike kvaliteten av å ha autoritet uten å være autoritær. Kanskje var det hovedårsaken til at det ikke ble slipt kniver i kulissene, men konflikter ble tatt på alvor og løst uten spill av blod.

Vårt første møte med Kjell skjedde for flere år siden da han 2 500 fot over bakken under en fallskjermleir på Forus hjalp til med å løse den kompliserte koden om å beherske UL/T etter to mislykkede forsøk. Umiddelbart ble han utpekt til favoritten blant Fallskjermklubben-NAKs instruktører, et sted han ble han værende og hvorfra et langt og godt vennskap fikk lov til å utvikle seg både gjennom tradisjonelle sosiale sammenhenger så vel som reiser til mer eksotiske strøk der fallskjermhopping kunne gå hånd i hånd med utflukter av ulik karakter. Her ble Kjells unike kunnskapsbank til stor berikelse for deltagerne, ikke minst når turene gikk til den andre verdenskrigs mange slagsteder. Winston Churchills beretninger om kampene var alltid en trofast ledsager. Men å ta med boka var aldeles unødvendig, for hvis Churchill hadde vært i live, var det jo han som burde hørt på Kjells beretninger. Sir Winston ville lyttet i andektig taushet, og i en for han sjelden ydmykhet, ville han så bedt om å få lov til å være til stede når den fremtidige Veteranenes fallskjermklubb skulle avholde sine samlinger med samtidshistoriske foredrag fra Kjell. Der ville han i likhet med alle andre, lyttet til beretninger fra en tid hvor bare kortbuksealder hindret Kjell i aktiv deltagelse. For Kjell var ikke typen til å sitte som så mange andre, og bare prate. Han handlet; og er det noen han viste respekt, var det nettopp de gamle krigshelter og andre pionerer.

Men hans respekt begrenset seg ikke til denne kategorien mennesker. For selv om han forlangte mye av de han jobbet sammen med, forlangte han desto mer av seg selv. Et menneske skulle være skyldig i mange tåpeligheter før de mistet hans respekt, rett og slett fordi det er mennesker. Det var blant annet derfor det var en sann fryd å jobbe sammen han og erfare hans unike kompetanser og verdier. Og med en gang han så kravet til å utvikle dem, sørget han selv for nødvendig oppdatering. Kjell sank aldri ned i en form for komisk nostalgi og mente at alt var bedre før. Han visste at sånn er det nødvendigvis ikke. Det er en sannhet mange har fått erfare gjennom samarbeid med han i ulike former.

Kjell fikk prege norsk fallskjerm i en årrekke med å stå i spissen for, og å ha sine meninger om mye av det som skjedde. Men han var også limet som bandt sammen smårivaliserende grupperinger som kunne oppstå. Situasjoner som ellers kunne ha utviklet seg i uønsket retning ble som regel løst gjennom enkle grep. Dette var nok en av flere grunner til at uenigheter aldri fikk stikke særlig dypt, og at vi i veteranklubben kan oppleve et helt unikt vennskap som for noen har vart i flere ti-år selv om den aktive karrieren er over for mange. Dette er selve sjelen i Vet. FSK – den er formet av flere, men Kjells bidrag er og blir uvurderlige.

Som enhver fallskjermhopper var Kjell alltid krystallklar på selve flymaskinens betydning for å kunne utøve sporten. Derfor var han i alle år en sterk pådriver for at fallskjermflyet fremfor noe annet, LN-TSB måtte holdes i luften nesten for enhver pris. De flyets skjebne for noen år tilbake kunne synes å være uviss, var han med på å danne «Venneforeningen for LN-TSB». Som foreningens formann i perioden 2006-2017 var han initiativskaper til at foreningen bidro med kr. 300 000 for å holde flyet i luften. "Det har i alle år eksistert et godt samarbeid mellom "Venneforeningen TSB og VFSK, noe som har forenklet den ofte vriene oppgaven det ofte er å skulle skaffe egnet hoppfly til enhver anledning". Ikke minst til de tallrike demoene VFSK hopper hvert år."

Kjell var i høyeste grad med på å dekke det bordet dagens fallskjermhoppere forsyner seg av. Det samme gjorde han for veteranklubben gjennom et arbeid av en så formidabel karakter at vi andre bare kunne sette oss ned og i ren villfarelse tro at alt gikk av seg selv. Vi vil alle kunne se han for oss stående i fremskutt posisjon og veteranmessig korrekt antrukket. Gjennom ni-tidig organisering, uansett om det var en fødselsdag, et foredrag eller en historisk markering, fremskaffet han historier og karakteristikker av hver enkelt, og for store eller små begivenheter. Han leverte dem så med en retorikk tilpasset enhver tid og sted. Da vi for noen år siden var på Gardermoen og fikk en omvisning på flysamlingen, var det en som sa: «Jeg blir like imponert hver gang, men jeg burde egentlig ikke bli det, for jeg har opplevd det så mange ganger». «Hvis du ikke kan gjøre noe ordentlig, bør du la det være», var ord han stadig minnet oss om.

Men listen slutter ikke her. Kjell evnet også å praktisere vennskapets kunst slik den er ment å skulle praktiseres. For mange stod han øverst på listen over hvem det var fornuftig å gå til de gangene livets utfordringer hadde vokst til å bli for store til å kunne løses på egen hånd. Hans klokskap, visdom og empati var til uvurderlig hjelp for å finne løsninger på kriser som til da hadde virket som uoverstigelige barrierer fremkommet av omstendigheter som var blitt håndtert dårlig. Han viste at ekte vennskap bestod ikke i et klapp på hodet ledsaget av en klem, noen medfølende tårer og et par intetsigende floskler. Kjell praktiserte derimot visdommens unike vennskap som var å forklare den feilaktige atferden for deretter å skissere en mulig løsning. Dette kan også illustrere hans iver etter å bevare Vet. FSK som en klubb der hovedpoenget skal være å ta vare på hverandre, veteraner så vel som veterinner, i ekte vennskap – noe han aldri ville gå på kompromiss med.

Dessverre var det et forventet budskap som kom om morgenen 15.2, og det var så ufattelig trist. Sorgen vil etter hvert gå over til et savn, og det vil bare vil bli større og større etter hvert som minnene dukker frem - og de er uendelige.Takk for alt du var for oss som fikk det privilegiet å bli kjent med deg Kjell og i tillegg fikk kalle deg en god venn. Men også en takk fra alle de i fallskjerm-Norge som ikke ble kjent med deg, men som i dag høster fruktene av det du gjorde for norsk fallskjermsport.

Hvil i fred Kjell, vi lyser fred over ditt minne mens tankene går til Brit og dine nærmeste. I all ydmykhet og ærbødighet

På vegne av Veteranenes fallskjermklubb:

Erik Lindquist (Hovedinstruktør)