Kari Berg om hederspris for rekordhopp for kreftsaken

“The Path of Exellence" som er en pris gitt av Skydiving Museum Hall of Fame til lag eller grupper innen Fallskjermhopping. I år gikk prisen til “Jump for the Cause” som er en gruppe kvinner som har kommet sammen for å lage store formasjoner og sette nye verdensrekorder, samtidig som de har samlet inn penger til kreftsaken. Den 26. september 2009 satte 181 kvinner fra 31 land en verdensrekord som fortsatt står i dag.

Jump for the Cause ble dannet i 1997. Målet var å samle inn penger til brystkreftsaken, og ved å lage verdensrekord med bare kvinner var dette en måte å sette brystkreft på dagsordenen.

For meg startet det med at jeg begynte å hoppe store formasjoner fordi jeg syntes det var gøy. Lise Nansen og Pål Bergan organiserte en storformasjon i Deland som jeg ble med på tidlig i karrieren og det var en veldig artig tur på alle måter. Det er veldig sosialt, og du har mange å hoppe med. Det ga mersmak og jeg limte meg på Lise for å bli med på flere. Hun ba meg dra på 100 way camp i Perries Vally med P3. Da blir man kjent med mange av de som arrangerer store formasjoner og man kan søke på å bli med på rekorder. Jeg fikk en plass på 151 way i 2005, men fikk skulderen ut av ledd i en dårlig landing, så da fikk jeg ikke blitt med på det.

I 2009 var det en ny mulighet og vi gikk til 181 way. Til da var det den største formasjonen jeg ble med på og jeg var veldig nervøs for å gjøre noe feil. Vi var 5 jenter fra Norge, Lise Nansen, Gudrun Rokne, Tone Bergan, Monica Smines og meg selv. Jeg tenkte i utgangspunktet at det å være med bare kvinner å hoppe ville bli litt kjedelig. En av de tingene jeg liker godt med fallskjermhopping er at kvinner og menn konkurrerer, og hopper på samme lag. Men det ble virkelig ikke kjedelig, for en fantastisk reise med utrolig flotte, sterke og kule damer. Det at vi hoppet for en sak, nemlig brystkreftsaken, ble en sterk opplevelse. Mange av jentene hoppet med navnet til en de kjente som de hadde mistet til brystkreft på bryststroppen sin. Det ble veldig sterkt og vi var alle enige om at det var flere enn 181 damer i den formasjonen.

Når man lager en verdensrekord, starter man med å hoppe 20, 40 og 60 way fra vanlig høyde. Man trener på å sette en rask fallhastighet, fly i stadier inn til formasjonen og bli kjent med hvor i formasjonen man skal være. Da er man ganske rolig og gjør man feil blir det tilgitt. Når man så begynner å gå til 20 000 fot, med oksygen fra 10 000 fot, og man starter på rekordforsøkene, begynner man å bli mer stresset. Jeg var i basen og det å holde den sammen, sette hastighet og ikke slippe grep uansett begynner å tære på kreftene etterhvert. Samtidig blir presset på å ikke gjøre feil større. Det er ikke lenger tid for feil og driter du deg ut blir du “øksa”, du må sette deg på reservebenken og får ikke lenger være med. Det er de siste hoppene i rekordforsøket man virkelig kjenner på både det fysiske, men spesielt det mentale presset. Det blir nesten sånn at man mister troen på at dette noen gang kommer til å gå, samtidig som man må bite tennene sammen og gjøre den jobben man har fått tildelt. 

Det er en mental reise som jeg er glad jeg har fått være med på. Når rekorden sitter er det akkurat som man merker det. Man får en følelse av at det blir stille og det er ikke lenger noe tension i formasjonen. Vi klarte det på siste mulige forsøk (mange rekorder blir satt slik) og det var en utrolig befriende følelse. Alle jubler, noen gråter og det blir mye klemming og high five. For en fantastisk følelse! Dette var den siste rekorden som ble satt i regi av JFTC. 

Jeg har vært med på flere kvinnerekorder etter det, men de har vært mindre med flere poeng. For meg er det 181 kvinner i lufta samtidig, likevel den jeg er mest stolt av og det at den fortsatt står er jo veldig kult. Nå er det ikke så mange som hopper på magen lenger, så sjansen for at den blir stående en stund er jo stor. 

Det skapes et spesielt samhold blant folk i fallskjermsporten og mine beste venner har jeg møtt her. Da jeg 15 år etter at vi satte den rekorden fikk beskjed om at den ble hedret med “the path of excellence award” i Skydiving Hall of Fame, tenkte jeg at dette blir en fin avslutning på min fallskjermkarriere. Jeg ringte noen venninner i USA og de var enig med meg. “Hell Yeah, vi blir også med”. Jeg dro over til USA, og det å møte igjen mange fra denne rekorden var veldig kjekt. Det som gjør prisen så spesiell er det å få den sammen med så mange utrolig kule damer. Det å få være en del av det fellesskapet gjør meg stolt og er noe jeg tar med meg videre i hverdagen. Jeg er en Hall of Famer, juhuuu, det er ikke lett å slå den!

Det som også gjorde prisen spesiell for meg var at vi fikk den sammen med Jerry Birds All Stars. For de som har vært med i noen år så vet de at Jerry Bird er en av de store legendene innen sporten. Det å dele medaljen med akkurat dem, gjorde det hele enda mer spesielt.