Fra isbre til fjord med helikopter

En professor, en skolefrafaller, en laboratorieleder, ingeniører og lærere, en banksjef, en forsker, en skipslos og en eiendomstakstmann, en internasjonal logistikkleder, en markedsføringsassistent, en byggeleder, elektriker og en COO, og selvfølgelig de pensjonerte, de som mottar sosialhjelp, og de profesjonelle fallskjermhopperne: Vi satt alle sammen en søndag i august med en stor utfordring foran oss. Værmeldingen spådde skyer og kraftig regn hver dag hele uka, til tross for at vi kom fra 11 land med et gjennomsnitt på 1951 hopp hver!

Det fine med fallskjermhopping er at det ikke spiller noen rolle hvem du er eller hva du gjør; det viktigste er hvor dedikert du er til sporten. Det flotte med campingplassen vår er at vi ligger på havnivå ved fjordkryssingen, omringet av høye fjell som beskytter luftrommet under. Med et helikopter som gir maksimal fleksibilitet til å jakte på åpninger i skyene, kunne selv en dyster værmelding gi et snev av håp...

Og det viste seg å stemme; vi fikk gjennomført 70 % av hoppene våre, og hadde 3 av 5 dager der vi fullførte hele programmet. Våre siste 3 hopp ble byttet ut med brevandring på blåisen og en rask RIB-båttur som tok oss langs vannets motorvei på en eksklusiv privat omvisning i fjordene.

SØNDAG

Da vi møttes på søndag, var vi alle litt nedslåtte over at Innhoppet til campingen ble avlyst på grunn av værmeldingen. Men etter at isen ble brutt, og vi ble kjent med hverandre, kunne vi føle en barnslig spenning vokse når vi så nærmere på alternativene våre og satte oss ned til Markos krydrede kyllingmiddag.

MANDAG

Og hva vet du: Dag 1 ga oss begge våre planlagte Innhopp, og vi fikk gjennomført hele dagens program, selv om vi måtte justere litt for at skyene trengte noen ekstra timer på å klarne. Å hoppe fallskjerm i Osafjorden gjør deg ydmyk. Å fly tett inntil de bratte fjellsidene ved Osa-fjellet lar deg trygt nyte adrenalinkicket av proximity-flying, uten risiko for å bli fanget bak fjellene. Deretter landet vi på Ivar Osas land, hvor vi hadde 180 meter for vår første landing og bare en liten ledning å unngå ved inngangen. Bortsett fra tre markante overskytinger, var det en flott start på turen.

Det som gjorde flyturen enda mer spesiell, var vår nye kunnskap om alle tunnelene inne i fjellet: 1200 meter vertikalt og manuelt boret, et prosjekt startet av tyskerne under første verdenskrig og gjenopptatt under andre verdenskrig. Ambisjonen deres var å bygge verdens største vannkraftverk ved å koble sammen ni fjellvann med tunneler, for så å føre vannet ned gjennom Osa-fjellet til kraftverket og byen som ble bygget nedenfor.

For å virkelig føle denne delen av norsk historie, hoppet vi på syklene våre og suste lett opp 1400 meters høyde som om det var flatt terreng. De elektriske terrengsyklene lot oss erobre fjellet meter for meter, og ga oss en dypere tilknytning til området. Kaushik, fra India, fløy opp som en sommerfugl på bare 20 minutter, mens resten av oss stoppet for bilder og nøt en times sykkeltur. Også nederlenderne og belgierne imponerte. Det var ganske imponerende å se Marc og Maïti, blant de eldste deltakerne, forsere de 1400 høydemetrene som om de krysset grensen mellom landene sine!

Turen ned igjen var derimot litt mer eventyrlig: Her fikk vi også ukens skade, da Alina brakk tommelen etter at sykkelen hennes skled på en våt trebro.

Denne fantastiske introduksjonen til Norge ble ledsaget av en fengslende presentasjon fra Robert Kohartso. Han forklarte hvordan breene formet fjordene og fjellene med innsjøene, og hvordan vi i dag temmer disse vannene og naturressursene som grunnlag for vår velstand. En mild pannekakelunsj, fylt med lokale kulinariske overraskelser hentet fra naturen rundt oss fulgte, før vi tok en kort tur gjennom tunnelen, før vi steg om bord i helikopteret for vårt neste hopp: Den rolige og fredfulle Ulvik, innerst i Ulvikfjorden.

Imidlertid var vår tiltenkte landingsplass på fotballbanen nå opptatt av barn som spilte fotball, ettersom vi hadde blitt forsinket etter sykkelturen. De 140 meterne vi hadde til rådighet ble utnyttet til det maksimale, med to hoppere som stoppet i et gjerde eller et hinder, mens en tredje landet nær barna for å gi dem en følelse av spenningen ved fallskjermhopping.

Likevel ga denne lille fartsfylte opplevelsen en flott kontrast til havkajakkene, der vi padlet i stillhet og i perfekt harmoni med oss selv og omgivelsene over fjorden. En liten drink ved fjordkanten avsluttet dagen før vi dro tilbake til leiren for middag og hvile…

TIRSDAG

Som forutsett møtte dagen oss med kraftig vind og lave skyer. I dag skulle vi egentlig på ski – til sommerskisenteret på breen. Men som du kanskje har lagt merke til, skjer det noe med klimaet vårt, og da vi ankom breen med bil, ropte den oppsprukne blåisen mot oss!

I stedet for å dra til Voss for å fly i vindtunnelen på grunn av det dårlige været, ønsket alle å dra til breen likevel. Dermed bandt vi oss sammen i tau, utstyrte oss med isøkser og stegjern, og gikk for en blåis-vandring på Folgefonna-breen. David og Kaushik fikk en litt ekstra utfordring da de falt gjennom noen snøbroer, mens vi alle fikk se klimaendringene på nært hold fra undersiden av breen.

Vi søkte ly for å spise lunsjen vår, mens deltakerne delte morsomme fakta fra Norges historie og geografi. Da Innhopp-familien vår forlot området, var vi de siste gjestene for sesongen. Det føltes litt trist å vite at dette skisenteret kanskje bare har fire eller fem år igjen før det uunngåelig må stenge på grunn av manglende is til å støtte skitrekket.

ONSDAG

Onsdag ble vi belønnet for vår tålmodighet og positive holdning: Skyene sprakk opp, og det første hoppet ga en spektakulær opplevelse – som et teaterteppe som løftet seg, åpenbarte den imponerende Måbødalen seg under oss. Vøringsfossen kastet seg utfor klippene som en brud i sin hvite kaskade.

Hoppene startet dramatisk da hopp-leder Hans Jørgen landet utenfor etter å ha guidet det første hoppet. I mellomtiden fikk David Gerstle æren av å være den første fallskjermhopperen noensinne som landet ved Vøringsfossen, på den vakre gårdsmarken til Marita Garen. Sveitseren Alexandre fikk sitt første og veldig minneverdige reservehopp, og det var ikke overraskende å se George, Kaushik og Alexander G gå for den lille landingsplassen mellom ledningene.

En flott ting med Innhopps er at du får umiddelbar tilbakemelding. Våre tre overskyttere fra Ulvik fikk dermed en motivasjon til å forbedre sine skjermferdigheter. Og på dette hoppet, uten andre alternativer, traff de alle blink! Sara knekte koden med S-svinger, Stefan gjorde en-arm-landing ved T-merket, og Tore kom seirende ut av kampen med seg selv. Alle – minus hopp-lederen – landet denne gangen nært T-merket og var klare for resten av programmet.

For meg, å se smilene deres etter disse selvsikre demonstrasjonene av perfekte landingsmønstre, minnet meg igjen på hvorfor jeg gjør dette!

Onsdag avslørte også den logistiske kabalen bak planen vår: Vi ønsket at de som ikke hoppet, men fløy helikopter, skulle være med sin partner på hoppet, men også være på bakken når de landet. Dette kunne til tider være en utfordring. I dag fikk Alina fly første etappe, mens Johanne kjørte de andre ikke-hopperne til helikopterets hentepunkt, der bussen hadde satt av andre gruppe. Etter å ha satt av Urska sammen med Johannes på deres hopp, kunne Johanne plukke opp Alina for å få henne til landingsområdet før hennes Alexander skulle hoppe på fjerde gruppe. Urska landet derfor ved hentepunkt nr. 3 og måtte få skyss med tankbilen til siste hentepunkt, der Bjørn Steinar ventet med bussen for å ta henne til siste destinasjon – og de rakk det til siste hopp!

Ved Vøringsfossen fikk vi også gå den nye og imponerende utsiktsplattformen, som lar tilskuere trygt oppleve dette flotte naturfenomenet. Det kostet 500 millioner kroner å bygge denne mesterverket, og den offisielle åpningen var bare tre uker etter vårt pionerprosjekt.

Tilbake i fjorden, gjennom den pittoreske Måbødalen, ankom vi Øvre Eidfjord, der en 360-graders naturfilm ble vist for å øke vår forståelse av Hardangervidda nasjonalpark. Mens vi nøt deilig fiskesuppe laget på fjellørret, avsluttet vi denne økten med noen morsomme fakta om norsk flora og fauna, før vi gjorde oss klare for det mest fornøyelige Innhoppet ifølge deltakernes evaluering.

Omnsgila er en dyp sprekk i fjellet, omtrent 5–7 skjermhøyder dyp, og der du ikke kan se utgangen når du entrer den. Når du kommer ut av sprekken, dukker det vakre, men utfordrende landingsområdet opp. Det er ikke flatt, omgitt av ledninger og med gjerder, steiner og hus i nærheten, så det krever full konsentrasjon for å gjennomføre en trygg landing.

På vårt hopp fløy ingen for langt inn i sprekken, og alle deltakerne gjennomførte vellykkede landinger. Masse glede og smilende ansikter, som bare ble større da vi kunne annonsere at vi skulle ta et hopp til den dagen! Neste dal var den dramatiske Simadalen, med flere linjer som tiltrekker dedikerte fjellflygere fra hele verden. Vi valgte et landingsområde litt lenger inn i dalen for å unngå behovet for båt. I stedet erstattet vi dette med to raske rib-båter som tok alle tilbake til campingplassen i høy fart.

TORSDAG

Da vi våknet torsdag, visste vi at vi hadde to dager med lave skyer foran oss, og én av dem hadde vi håpet å lande på Trolltunga, kanskje Norges mest spektakulære fotopunkt. Vi bestemte oss imidlertid for å skrote Trolltunga-planen og flytte Botnen og Fyksesund til siste dag i stedet. Nok en gang ble alternativet med vindtunnel på Voss forkastet til fordel for å fortsette å utforske fjordene.

Stefan Tripke startet dagen med et interessant seminar om teknikker, og hva man bør og ikke bør gjøre når man flyr skjerm og lander med én hånd. Etter en kort forsinkelse for å omrokere på programmet og en enkel lunsj på campingen, ble ettermiddagen fylt med adrenalinfylt ribbåtkjøring fra kvelden før.

En privat fjordsafari i full fart langs vannveien mellom fjellene fikk oss virkelig til å føle oss privilegerte og spesielle. Trygg og dyktig manøvrering tok oss først til Hardanger folkemuseum, hvor vi kunne se forskjellige typer epler podet inn og voksende på ett tre. Derfra ankom vi raskt Aga Ciderhus, hvor kunsten å produsere cider ble avslørt for oss. Cideren – som virkelig satte seg i beina når man fikk nok av den – ga en god start på badstueøkten, hvor vi svettet ut alkoholen før vi tok et forfriskende stup i fjorden.

Dagen ble avsluttet på Norges eldste trehotell som fortsatt er i drift: Utne Hotell. I år drevet av en anerkjent kokk som litt overrasket kunne ønske denne gjengen i trøyer, fallskjermutstyr, barføtt og i sportsantrekk velkommen til sitt spesialdesignede måltid. Likevel, med en viss stil, klarte vi å ikke gjøre de andre gjestene flaue, og vi rakk alle den siste fergen som tok oss over fjorden tilbake til campingen. Fergeturen gikk raskt, da de som ikke hoppet nå hadde forberedt en quiz med alle de morsomme faktaene fra uka. Vinnerne ble belønnet med respekt, ære og flotte premier å ta med hjem.

FREDAG

Fredag var det igjen et samarbeidsvillig vær. Etter å ha omstokket planene, fikk vi hoppet inn i den veiløse bygda Botnen, på Roger Botnens jorde innerst i Fyksesund. Det er også vuggen til vårt nasjonalinstrument – hardingfela – og det var en helt spesiell følelse å være etterlatt alene i enden av denne smale fjorden, hvor båt eller helikopter egentlig er de eneste alternativene for å komme seg ut igjen.

Det som gjorde dette hoppet ekstra spesielt, var spenningen, nervøsiteten og den konstante tankekrigen som skapte en nesten elektrisk stemning mens vi ventet på vårt neste hopp etter briefingen. Rossholmen er en liten øy med 30 meter gressdekket område foran noen trær som blokkerer enhver plan B hvis man overskyter. Men da vi kom til øya, dukket det opp en to meter høy skrent som reduserte våre 30 meter til 10. Alle hopperne ble derfor omdirigert til backup-området på nordsiden av fjorden, til stor frustrasjon for Stephen, mens Sara ga en lykkelig avslutning på arrangementet ved å lande midt i T-merket.

Marko og Norma, kokken vår og verten fra campingen, improviserte situasjonen og overrasket oss med vårt siste måltid i hyggelig atmosfære hos Ola Steinstø, øyens eier. Deretter dro vi tilbake til campingen, pakket sammen og begynte på våre avskjeder.

AVSLUTNING

Målet mitt for turen var å gi alle en følelse av de norske fjordene, drevet av adrenalinet fra ekte innhopp til ukjente steder. Å få en forståelse for Norges historie og utforske skjønnheten i denne magiske delen av verden. Å følge fjordlandskapet fra isbreene, via de majestetiske fossefallene ned til fjorden, som tilbyr et så variert spekter av kulturelle produkter og naturbaserte aktiviteter. I fjordene kan man raskt få innsikt i den norske mentaliteten og også kjenne på utfordringene vi står overfor på grunn av de harde (men vakre) omgivelsene.

I tillegg ønsket jeg å gi deltakerne personlig vekst, både som fallskjermhoppere og på et personlig plan. Når det gjelder risikovurderinger, selvrefleksjon og generelt ansvar for egen sikkerhet. Dette ble tydelig allerede den første dagen, men det var spesielt rørende å høre professor Erica reflektere over hvordan disse erfaringene kan være nyttige på andre områder i livet. Også de mange deltakerne som beskrev disse hoppene – eller hoppene fra forrige innhoppstur – som de beste i livet, gjør meg ydmyk og takknemlig, spesielt når det kommer fra imponerende og bereiste mennesker!

Når arrangementet er over, føler jeg meg tilfreds, men fortsatt sulten på mer – vi nådde virkelig målene våre, men det er så mye mer å utforske! Etter tilbakemeldingene vi har fått, vil vi neste år legge til en ekstra natt på leiren slik at vi kan ha vår avslutningsbankett på fredag, etterfulgt av en stor fest sammen med et innhopp arrangert i samarbeid med Skydive Voss. Dermed har vi også lørdagen som en reserve dag, i tilfelle vi ikke får gjennomført alle hoppene våre. I tillegg vil alle ekstra aktiviteter være inkludert i prisen, og vi vil legge til enda flere elementer for å løfte opplevelsen vår til nye høyder :-D

Jeg vil takke det fantastiske teamet, med vår trofaste bakkemannskap Per Åmund i spissen, som sammen med Ornella ordnet istand hvert sted, mens Scott sørget for musikken og pakkeservice. Sammen med sjåfør Bjørn Steinar og vert for de som ikke hoppet, Johanne, gjorde dere at alt bak kulissene gikk sømløst. Ikke minst Paulina og Mikael som løp opp for å sjekke Trolltunga. Med støtte fra kokken Marko og vår campingvert Norma ble alle bakkesysler håndtert på en utmerket måte. I luften ble vi ledet av hoppmester Hans Jørgen Monsen, og hoppmesterne Nils Predstrup, Anna Moxnes og Johannes Bergfors, som også promoterte arrangementet og tok flotte bilder og video. Sist men ikke minst, vår fantastiske helikopterpilot Kristian og Skydive Gudvangen for å få oss trygt og effektivt til riktig sted. Også takk til våre leverandører, grunneiere og sponsorer Aerodyne og Option Gravity. Takk til alle for å ha gjort dette arrangementet mulig!