Skeiv i fallskjermmiljøet

Jeg spurte Stine (redaktør) om dette var noe som kunne være interessant for Frittfall. Det var det. Dessverre fløy tiden litt fort fra meg så jeg rakk ikke å skrive noe. I år har jeg fått det til, og jeg har snakket med to som har vært lenger i fallskjermmiljøet enn meg selv, og det gleder meg å høre at jeg ikke er alene om å ha positive erfaringer.

Ute i den “vanlige verden” må vi skeive tåle litt av hvert av både kommentarer, blikk og nedlatende holdninger. Jeg har selv opplevd å få slengt et “æsj” mot meg da jeg holdt hender med kjæresten min midt i Bergen sentrum. Verden utenfor hoppfeltet kan noen ganger være litt skummel for personer som bryter med normen.

Takket være alle dere fallskjermhoppere trenger vi ikke bekymre oss for sånt når tar på oss hoppdressen. På hoppfeltet er det en selvfølge at det er like naturlig å være sammen med en av samme kjønn som det er å være sammen med en av motsatt kjønn. Det er i fallskjermmiljøet jeg føler meg aller mest trygg som skeiv.

Min samboer, Kristine, og jeg pleier årlig å reise til DeLand i Florida på Freeflybasicen. Siden Florida er en ganske konservativ stat, er vi litt forsiktige når vi er der borte. Det er stort sett kun på hoppfeltet at vi er åpne om at vi er kjærester. Kommer vi i snakk med andre utenfor hoppfeltet, eller som hopper tandem, så fremstår vi som bare venner. Heldigvis er DeLand en ganske inkluderende by, med egen Pride-parade, ukentlige dragshow og butikker med regnbueklistremerker på døren for å vise at “her er alle velkommen.”

Men slik er det dessverre ikke alle steder. Noen land praktiserer lange fengselsstraffer og til og med dødsstraff for å være homofil. Selv har jeg tatt et standpunkt om at jeg aldri kommer til å reise til Dubai for eksempel, uansett hvor fristende det måtte være å hoppe over “Palmen.” Men så lenge de har dødsstraff for homofili, så er ikke det et land jeg har lyst til å være turist i. Dessverre er dette noe vi skeive er mer bevisst på, og ikke kan ta for gitt.

Vi er veldig heldige her i Norge og Skandinavia, og vi er til og med så priviligerte at vi får lov til å gifte oss med den personen vi elsker. På hoppfeltet er det liksom ingen som “bryr seg” hvem du er sammen med.

Altså, du vet du er i et inkluderende miljø når du møter menn som er så trygge på sin egen seksualitet at de kler seg i trange, sexy kjoler på fallskjermfest – og blir litt lei seg når de må legge den igjen på flyplassen for å unngå overvekt på innsjekk. (Sann historie fra Freeflybasicen i år.)

Jeg tok en prat med Bård Kjos, som startet sin fallskjermkarriere flere år før mange av dagens yngste hoppere var født. Tidlig på 90-tallet var han blant annet HI for NTNU fallskjermklubb og leder for SU.

Han kom ut som homofil til fallskjermvennene og familien da han var rundt 25-26 år. Han forteller at han opplevde fallskjermmiljøet som et åpent og aksepterende miljø. På denne tiden var ikke Pride store greiene i samfunnet generelt, og Bård forteller om en tid med 30 personer i Pride paraden i Trondheim – litt kontraster til dagens Pride-feiring med mange tusen deltakere.

Bård forteller at han fikk mye støtte fra fallskjermvennene, og en strålende mottakelse da han fortalte at han var homofil. Noen synes nok at det var litt overraskende, men stort sett var folk oppmuntrende og synes det var kult. Han tror ikke at han hadde blitt møtt annerledes om han ikke hadde vært en etablert hopper og respektert instruktør. Han opplevde stort sett den samme støtten utenfor fallskjermmiljøet også.

I denne perioden tidlig på 90-tallet, delte han campingvogn med 3 andre menn på Æra, i området som kalles Bronx i den sørlige enden av campingfeltet. De var fire menn – tre hetero og en homo – som bodde tett og intimt, og Bård forteller at det var helt uproblematisk. De fleipet mye og det var ikke noe “big deal.”

I 1995 møtte Bård sin nåværende partner som ikke hopper selv, men som var mye med på hoppfeltet.

Jeg synes det er veldig fint å høre at fallskjermmiljøet ikke har endret seg så mye på de tredve årene fra Bård sin opplevelse og frem til nå. Og jeg er stolt og takknemlig for å være en del av et så inkluderende miljø.

Kjetil Nordin, tidligere redaktør i Frittfall, opplever også fallskjermmiljøet som veldig inkluderende.

Han er sammen med Thomas, som også er etablert fallskjermhopper med instruktørlisenser og i tillegg er pilot. Sammen bor de like ved et av Danmarks største hoppfelt, og har flystripen nesten i hagen.

Det var ikke så mange andre som var åpent homofile på den tiden Kjetil kom ut, men han er klar på at han aldri har følt seg alene i fallskjermmiljøet.

Kjetil har mange artige historier å fortelle, og en av historiene er fra når han først møtte Thomas tilbake i 2011.

Kjetil hadde vært aktiv på et norsk landslag i FS4, og deltok på VM i 2010. Etter en del utskiftinger på laget ble det til slutt oppløst. Kjetil som ville konkurrere mer, hadde hørt om et lag i California som var startet av en danske. Han tok kontakt og ville prøvehoppe, men fikk plass på laget allerede før prøvehopping ble avtalt. Han solgte alt han eide i Norge og flyttet bortover til USA’s vestkyst for å satse alt på en fallskjermkarriere.

Da han kom til California var Kjetil innstilt på at sjansen for å treffe noen der borte var minimal, og han forberedte seg på å være singel lenge. Det var ikke mer enn noen uker senere at en hel gjeng med nordmenn og dansker var på besøk i California for å hoppe, og Kjetil fikk et godt øye til Thomas som han da trodde var i et forhold med en av de andre som var der. Det viste seg at Thomas var singel, og Kjetil som ikke hadde noe å tape, gikk “all in.” Med mer enn 8000 kilometer

mellom California og Danmark måtte det satses, og noen uker senere ble han invitert til Danmark på besøk.

På sin andre date hoppet Kjetil og Thomas fra luftballong sammen, og siden den gang har de vært et par.

Kjetil sier at når man er god på noe, så spør folk deg uansett. Det spiller ikke noen rolle hvem man er, så lenge man har den felles interessen med å hoppe fallskjerm.

Selv hadde jeg en forestilling om at Danmark generelt er et mer åpent og inkluderende land enn Norge, men Kjetil forteller at han synes fallskjermmiljøet i begge landene er like inkluderende. Han sier også at han synes det var lettere å komme ut i fallskjermmiljøet enn utenfor, og at fallskjermmiljøet er den plassen det er aller lettest å være seg selv. Han tror det har mye med mangfoldet generelt i fallskjermsporten, med alt fra tv-kjendiser til arbeidsløse og “fallskjermbomser.”

Det er jo en litt spesiell ting vi alle har til felles, og vi er vel litt annerledes enn de fleste andre i samfunnet. Det er jo ikke en vanlig interesse å hive seg ut av velfungerende fly bare for moro (eller for å ta poeng, for den saks skyld).

Som fallskjermhopper har vi en ting felles: vi er ikke helt som alle andre. Vi er vant til å få høre kommentarer som “du er gal som hopper ut av fly” eller “jeg kunne aldri ha gjort det, jeg har høydeskrekk!” (jeg har etterhvert skjønt at jeg ikke er alene om å ha høydeskrekk og likevel hoppe fallskjerm).

En ting som er så fint med fallskjermmiljøet er at uansett hvem vi er utenfor hoppfeltet, hva vi jobber med, alder eller legning, så er vi alle fallskjermhoppere når vi møtes på hoppfeltet. Én felles interesse som samler oss, uansett.

Tusen takk til alle dere som gjør fallskjermmiljøet til en trygg plass å være!

Som Kjetil sa da jeg snakket med han: Fallskjermmiljøet er den eneste plassen det er helt uproblematisk å være seg selv.