Andreas Håland Hemli

Andreas Håland Hemli har blitt en sentral figur i Norsk fallskjermsport. Både som daglig leder for Voss Fallskjermklubb, og som en allsidig konkurranseutøver. Men til tross for at han tar på seg mye ansvar, og jobber seriøst som utøver, har Andreas beholdt evnen til å leke. Alt dette gjør Andreas til en meget spennende fallskjermprofil. Da jeg fant ut av at jeg skulle være sjef for frittfall, var det ikke noen tvil om hvem som skulle være først ut med en profilartikkel. Og her er Andreas fra A til Å.

Tidlig fallskjermkarriere

Fallskjermkarrieren startet da Andreas hoppet et tandemhopp i Australia i 2005. Han digga det, men tenkte ikke over at dette var noe man kunne gjøre aktivt. Det var først rundt jul 2006 at han bestemte seg for å ta kurs.

«Jeg gikk på BI, og den første vintern var jævlig sur og kald og kjedelig. Det var en ny tilværelse med et veldig teoretisk studium, og lite action i hverdagen, og jeg hata livet litt egenting. Så gikk jeg forbi en stand på stortorvet som Oslo fallskjermklubb hadde, og fikk en flier fra Elise Mosberg Mygland. Og litt senere satt jeg på trikken og tenkte dette er sommerferien min. En uke på Æra med fallskjermkurs.»

Andreas hoppa bare omtrent 30 hopp i året de første tre årene. Han var fortsatt student, med lite penger. Men på høsten 2009 ble han med på bever boogie på Lesja. Det var 100-hoppsgrense for å hoppe inn ved Karlskråtind, og Andreas var akkurat såvidt kvalifisert til å få være med. Etter dette hoppet ble han stående 20 minutter mens han så opp på fjellet, og tenke over hvilken fantastisk opplevelse det hadde vært. Han visste at han ville være fallskjermhopper før dette, men det er et hopp som står sterkt i minnet som et klart høydepunkt.

Lekegutt Andreas

I 2010 dro Andreas på Basic Skills camp med både FS og freefly-landslaget, og deltok 50/50 på begge disipliner. Her møtte undertegnede Andreas for første gang selv. Og selv om Andreas gjorde et godt førsteinntrykk, fikk jeg ikke inntrykk av at han var en spesielt strukturert person. Jeg trodde ærlig talt at han var ganske vimsete, og ikke akkurat noen ledertype.

Andreas er en av de som ser ut som om han får tid til alt han vil. Som om døgnet hans har flere timer enn oss andres. Jeg får jevnlige oppdateringer via sosiale medier, med en glad gutt fra Drøbak som nyter fullmånen på et elektrisk longboard, eller gjør meg lettere nervøs med krumspring fra fjellhyller med wing suit på. Noen ganger er han i vindtunnel i Sverige med akrolaget sitt. Andre ganger er han plutselig i Kina, for å hoppe demo. Han fremstår altså fortsatt som en spontan og leken type, uten spesielt mye struktur. Og det er ikke det første man forbinder med en god ledertype. Men han klarer begge deler.

Daglig Leder i Voss Fallskjermklubb

I 2010 besøkte jeg Skydive Voss for første gang. Det var et veldig godt besøk. Både ekstremsportveko, og NM senere på året, var bra organisert. Klubbens fasiliteter var gode, og det var god stemning. Jeg flyttet til utlandet vinteren etterpå, og var først tilbake i 2014, samme året som Andreas tok over som daglig leder. NM var nok en gang bra organisert, men det var en del dårlig vær det året, og det ble litt trangt inne, når det var vått og surt utenfor. I 2016 og senere i 2018 begynte jeg virkelig å se store forskjeller. Uteområdene ble oppgraderte. Flere terrasser og bygninger var gjort om til naturlige samlingspunkter. Det var til og med en drikkefontene rett ved loading area, noe som er helt fantastisk hvis man er travel med laghopping i en hel uke. Sånne små detaljer betyr masse. I tillegg kunne man se en daglig leder som fikk tusen spørsmål daglig, men som fortsatt smilte til alle.

Hva betyr fallskjermhopping for deg?

Andreas er ekstremt glad i naturopplevelser. Alt fra longboard i svingene på fjellveiene, til BASE og fallskjermhopping. Og man trenger ikke trær eller stein for å være i naturen, mener Andreas. Lufta i seg selv er også natur.

Andreas kommer rett fra et intervju med NRK, og er tydelig forberedt om hva fallskjermhopping er, og hva det betyr for han personlig.

«Hvis man skal si det litt filosofisk, eller skildre det metaforisk, så er det mange som snakker om tilstedeværelse når de snakker om fallskjermhopping. Det er ikke så lett for alle å sette seg inn i. Men når du er i frittfall, er du fri. Både psykisk og fysisk. Du er full av følelser og sensasjon, og du blir nesten litt som en sky, altså i ett med lufta. Det er kanskje litt svevende, men det er en veldig fin metafor på å gi slipp. Gi slipp på indre motstand i livet, for det er noe alle har på en eller flere måter i livet vårt på bakken. Det kan være alt fra tvangstanker, eller at man har en konflikt med noen andre, eller at vi er redde for å satse på noe vi drømmer om å gjøre. Fallskjermhopping er ikke bare et midlertidig fristed heller. For i sporten lærer vi å utfordre oss selv. Vi lærer oss å møte frykt, og vi oppnår mestringsfølelse. Og kanskje er det noe vi kan ta med oss videre sånn at vi kan gi slipp på små drypp av frykt som begrenser oss i hverdagen. Hvis du ser sanser og følelser under ett, tror jeg fallskjermhoppere har et bedre utviklet sanseapparat og følelsesliv, nettopp fordi vi utsetter oss for sterke og dype sanseinntrykk ved å gjøre sånne ting som å hoppe fallskjerm. »

Andreas legger til at fallskjermhoppere nok generelt er bedre på å oppsøke utfordringer enn gennomsnittsmannen, men at vi bare blir enda bedre av sporten. I tillegg omgås vi masse modige, spennende mennesker, som har utrolig mange spennende ting i bagasjen. I tillegg til å lære av sporten, lærer vi av hverandre.

Sport og konkurranser

Men Andreas er ikke bare en god leder, og god til å leke. Han er også en veldig meritert konkurransehopper. Internasjonalt har han levert imponerende prestasjoner. Så sent som i fjor vant han EM-sølv i wingsuit performance lagkonkurranse. I VFS med Blue Pelican har han vunnet world cup bronse, i tillegg til både sølv og bronse fra Europamesterskap. I NM er han selvfølgelig også norgesmester i VFS. Men det stopper ikke der. Andreas har også NM-gull i FS4, og bronsemedaljer individuelt fra Wingsuit. Da jeg spurte om freefly, var han ikke helt sikker på om han hadde deltatt eller ikke. For Andreas bryr seg ikke så mye om medaljer egentlig.

«Egentlig så er konkurranser ikke så viktig, selv om de er det allikevel. Jeg mener at den viktige delen er treninga, og den følelsen man får av å jobbe mot et mål. Og konkurransen er jo viktig, fordi den er målet, men alt som kommer før, er jo en mye større del egentlig. Det er litt som når noen jeg kjenner meldte seg på Birken. Selve konkurransen betyr jo ikke så mye, men den motivasjonen det gir dem til å trene og komme i god form, er jo veldig viktig allikevel. Og derfor er jeg veldig glad i konkurranser. Alle fallskjermhoppere bør vurdere å hoppe på lag for å bli god. Det er gøy å være boogie hopper, og drikke øl på feltet og alt det der, men hvis man i tillegg utvikler seg som idrettsperson, så får man dobbelt så mye ut av fallskjermhoppinga.»

Det er få som har en så ekstremt allsidig konkurransekarriere som Andreas. Han har gjort det skarpt i alle frittfalldisipliner vi har i Norge. Så jeg måtte selvfølgelig spørre.

-Hvilken disiplin er den beste?

-Det må være wingsuit

-Hvorfor?

-Jeg får mye fart og distanse, og det er veldig mye man kan gjøre med wingsuit som man ikke kan uten, og det er ganske komplisert. Det begrenser seg jo litt fordi du bare alltid flyr med hodet først, men du kan fly mage, rygg og overganger, og carve og head down og mye rart. I tillegg kan du bruke wingsuit i base, eller konkurrere i speed, distanse, tid og akro, og det finnes faktisk også compulsory-runder som ligner mye på FS, med dive pool, grep og overganger. Så det er en veldig omfattende disiplin med veldig mange muligheter.

Undertegnede har alltid tenkt at wingsuit er kjedelig, fordi armer og bein er bundet så mye opp, og drakta forhindrer fri bevegelse. Men i samtaler med Andreas er det lett å forstå at dette er helt feil. Nei, man kan ikke danse YMCA med en wingsuit på, men man får noen helt nye kroppsdeler å leke med, som man ellers ikke har. Og i motsetning til en menneskekropp, er de designet til bevegelse og lek i lufta. Jeg skal glatt innrømme at jeg har fått lyst til å prøve wingsuit i nær fremtid.

Hvordan får Andreas tid til alt?

Vi går dypere inn i Voss fallskjermklubb, og Andreas sin rolle i den daglige driften. Voss er den største klubben i Norge, både i medlemmer og antall hopp. Og Andreas går nå inn i sin sjuende sesong som daglig leder.

-Det er en veldig lang streak? Jeg tror ikke jeg vet om noen som har hatt en tilsvarende jobb i så mange år på rad?

-Ja, og de sleit jo også litt her noen år med langsiktighet, fordi folk ga litt opp, for det er tungt å drive hoppfelt. Det er jobb hele tida, både vinter og sommer. Det er vanskelig å forklare alt på en gang, men hvis vi sammenligner det med en bedrift, så er det et hierarki og system, og folk har sine roller og mye tydeligere rammer. Men i et idrettslag, og spesielt en fallskjermklubb, er det veldig komplekst.

Andreas ramser opp en lang, men nok allikevel ikke komplett liste:

-Vi har sikkerhetsaspektet, vi har flydrift, flyplass, luftrom, klubbdrift, resepsjon, hotell, markedsføring, regnskap, landingsområde, pakkere, instruktører og fasiliteter. Man må være veldig mange ting på en gang.

Det er nettopp denne lange listen med oppgaver som gjør at jeg alltid har vært så imponert over Andreas, nettopp fordi han til tross for alle disse kravene som en daglig leder skal oppfylle, også har klart å sørge for at fasilitetene på Voss har fått en real ansiktsløftning. Mange daglige ledere kan bli utbrent ganske fort, på grunn av de mer usynlige oppgavene som ikke er like motiverende som å bygge synlige ting, som fasiliteter og møtesteder.

Men Andreas nekter å ta æren alene.

-Jeg var veldig heldig som tok over en klubb hvor veldig mye ligger til rette for vekst og utvikling. Vi har god støtte fra kommunen, vi har naturen, og ekstremsportveko, for å nevne noen. Men vi var litt for dårlige til å markedsføre kurs og tandem, og ha en tilgjengelig resepsjon. Det brukte vi et par sesonger på å få bygget opp, blant annet ved å få riktige folk i riktige roller. Da vi fikk det på plass, ble økonomien litt romsligere. Så er jeg veldig glad i å jobbe ute, og jeg er både risiko-, og investeringsvillig. Det kombinert med at jeg har vært heldig og hatt en jævlig dyktig snekker tilgjengelig, har gjort mye.

Andreas snakker mye om dugnadsånden i klubben, og samarbeid mellom styre, stab og medlemmer, som den største suksessfaktoren. Men det er tydelig at samarbeidet med snekkeren Justin Hawxhurst betyr mye for Andreas. Justin setter ideer ut i livet, ved å få tak i rimelige materialer, og gjennomføre ideer som kommer.

«Nøkkelen til suksess er langsiktighet, og at folk funker sammen. Etter de to første sesongene fikk jeg også ansette en administrativ sjef, som var Mina før, og Trine nå, som har avlasta rollen som daglig leder. Det hadde ikke vært sjangs til å drive med all den utviklinga vi har gjort uten dem. Og da tenker jeg på vekst i markedsføring, salg, sosiale medier, systemutvikling, ansettelsesforbedringer, og fysiske oppgraderinger på feltet. Vi har jo kjøpt masse utstyr også, som rigger og lignende.»

Utenfra ser det klart ut som de har funnet en vinneroppskrift på Voss.

En vanskelig balansegang

Det er ikke så ofte man ser mennesker som Andreas. Han har funnet en sjelden balanse mellom å være en dyktig leder, en ambisiøs konkurransehopper, og en livsnyter. Men det aller første han sa da vi startet intervjuet, var at han ønsker å fremstå litt ydmyk. Og jeg forstår hvorfor. Når man har ambisjoner, og drivkraft, tar man mange beslutninger. Og når man tar mange beslutninger, er det garantert at ikke alle er enige alltid. Og det er umulig å få så mange ting til å skje som Andreas gjør, uten gode samarbeidspartnere, og heller ikke uten at noen blir tråkket på tærne en gang innimellom. Noen ganger er det bare uenigheter, men det kan også være direkte dårlige avgjørelser.

-Har du tatt noen avgjørelser som du angrer på?

«Det er et vanskelig og personlig spørsmål. Men jeg har slitt med å begrense oppgaver jeg har tatt på meg til tider. Da har jeg blitt veldig sliten, som igjen har gjort at jeg har vært litt sur og gretten. I sånne situasjoner er det lett å tråkke noen på tærne. Dette henger jo sammen med at det kan være vanskelig å gi slipp på oppgaver som man har sterke meninger om hvordan skal gjennomføres, og så har jeg prøvd å gjøre for mange ting selv. Samtidig så er det jo de samme personlighetstrekkene som har gjort at jeg har fått gjennomført så mange ting som jeg har, så det er en balansegang der. Men jeg prøver å se på intensjonene bak alle avgjørelser, og det er alltid å få klubben til å fungere optimalt. Og så må man nesten bare akseptere at det er umulig uten at noen føler seg litt overkjørt en gang i mellom, for det er utrolig mange meninger blant medlemmene. Men selv om dette kan gjøre jobben min kompleks, så er det jo helt fantastisk å få lov til å jobbe blant så mange ildsjeler som vi har i sporten vår. Det gjør jo at man får en ekstrem motivasjon til å gjøre en god jobb.»

Andreas trekker også fram godvilje fra styret. Det er bygget opp av frivillige ildsjeler, som har vist tillit til sin daglige leder. Uten dem hadde det ikke vært mulig.

Risikovilje

Vi har nevnt risikovilje som noe nesten utelukkende positivt. Men det er ikke bare i rollen som daglig leder at Andreas er vant til å ta sjanser. Han snakker om hvor fantastisk det er å suse nedover de svingete veiene på longboard, i 40 kilometer i timen, og han hopper BASE.

Nå vet jo alle at det pågår en global pandemi, og da dette intervjuet ble gjennomført var i i begynnelsen av april. Da kunne man ikke kan hoppe fallskjerm. Men noen fallskjermhoppere kunne få litt luft under vingene allikevel. Basehopping har vært lov hele tiden, fordi det kunne gjennomføres uten at man brøt myndighetenes oppfordringer om gruppestørrelser, og avstand mellom personer.

-Vi har ikke hoppa i år enda, både på grunn av vær og temperatur, men også fordi myndighetene anbefalte å ikke dra på topptur og lignende, fordi vi ikke visste hvor stor belastning viruset ville gi helsevesenet i begynnelsen. Men det har de åpnet for igjen nå, så kanskje snart.

-Tror du at flere kommer til å ville hoppe base nå, som erstatning for fallskjermhopping?

-Ja kanskje? Og det tenker jeg jo er helt greit, hvis de forbereder seg godt nok. Men det kan jo tenkes at mange fallskjermhoppere ikke er current akkurat nå. Basehopping kan likevel gjennomføres ganske trygt, og det er godt mulig at vi ser en forbedring på statistikken over ulykker per hopp, hvis flere fallskjermhoppere prøver base. Det er jo sånn at de som hopper base nå kanskje er de som strekker strikken lengst, og det ville det da kanskje være færre prosentvis som gjør med flere som prøver.

-Hvor langt drar du strikken?

-Jeg drar den…. nok lengre enn det mange vil si er snittet, men jeg mener jeg drar den godt innenfor mine egne grenser, og akkurat perfekt der jeg vil leve med det. Jeg nekter å la meg binde av å være redd for at alt som kan gå galt dersom, hvisom, atte. Så lenge jeg har forberedt meg godt nok, og har visualisert og er current og trener, er i god form og har godt fokus, så kan man gjøre mye.

Jeg ler og sier at jeg har funnet tittelen på profilintervjuet. “Jeg strekker strikken perfekt!”

-Ja, hehehehe…. Jajaja. Off nei. Si at jeg strekker strikken akkurat passe da. Perfekt er et dårlig ord.

Andreas ler.

Politikeren

Til tross for alle ting som ser ut til å gå bra i Voss fallskjermklubb, er klubben truet fra politisk hold. Klubben har kun festeavtale ut 2023, og de er avhengige av å få den fornyet lenge før den går ut, for å sikre forutsigbarhet. Forslag om boligutbygging på Bømoen kan true driften av Voss Fallskjermklubb. Konsesjonen for aktivitet vil da innskrenkes, fordi boligbygging i en såkalt rød støysone er forbudt. Da må støysonen innskrenkes, og det betyr i såfall færre lovlige aktivitetstimer for fallskjermklubben.

Og hva gjør Andreas med det? Han stiller opp i kommunestyrevalget i 2019. Og til tross for at han stod ganske langt nede på lista til arbeiderpartiet, ble han valgt inn på personstemmer. Saken om boligutbygging på Bømoen er av naturlige årsaker nå satt litt på vent i kommunestyret. Men Andreas er klar til å kjempe for fallskjermsporten, med talerett og stemmerett der hvor avgjørelsene blir tatt.

World Cup 2021 -> 2022

Undertegnede elsker å konkurrere i fallskjermhopping. Og jeg ble veldig glad da jeg fikk vite at vi har fått tildelt World Cup og EM i Norge. Dette er det mange mennesker som har samarbeidet om å legge til rette for over lang tid. Andreas er en av dem. I utgangspunktet skulle det ha vært i 2021, men på grunn av Corona har VM 2020 blitt utsatt i ett år, og World Cup på Voss har da også blitt forskjøvet ett år frem i tid. Uavhengig av denne utsettelsen, kunne ikke World Cup ha kommet på et bedre tidspunkt. Vi har de regjerende mestere fra World Cup 2019 i Freefly, Zion, på hjemmebane. I tillegg har vi et sterkt wingsuit-lag med kongepokalvinner Espen Fadnes i spissen. Ryktene går også om at Blue Pelican har store ambisjoner i VFS. Formasjonshopping i Norge har vært ganske dødt på internasjonalt plan, siden Polaris tok en bronsemedalje i VM i Dubai 2012, men det er lov å håpe at et mesterskap på hjemmebane kan sette fart i disiplinen igjen. Dette blir en ordentlig folkefest for norske fallskjermentusiaster.

Jeg håper vi får se Andreas i aksjon i mesterskapet. Det er krevende å være organisator og utøver samtidig, men hvis noen klarer det, er det Andreas. Med hans imponerende historikk blir jeg nesten ikke overrasket hvis han også stiller som dommer og pilot samtidig.

Neste kapittel

-Hva ser du for deg er veien videre for deg som fallskjermhopper? Hvor lenge vil du fortsette som daglig leder, og har du eventuelt andre planer?

-Jeg håper jeg kan være daglig leder så lenge som mulig. Det håper og tror jeg er langt ut i fremtiden. Hvis jeg klarer å satse på de riktige utviklingsområdene, og har fortsatt tillit fra styret og medlemmene, ser jeg for meg at jeg kan gjøre dette resten av livet. Men det er avhengig av at jeg klarer å utvikle klubben videre.

-Oisann ja. Du tenker ikke at det er noe som i USA med president, at man bør ha en maksgrense på tid?

-Nei ikke nødvendigvis, men det er jo selvfølgelig avhengig av tillit.

Jeg er ikke involvert i driften av Voss Fallskjermklubb selv. Så jeg kan ikke snakke på vegne av de som samarbeider med Andreas til daglig. Men sett fra en besøkende sitt perspektiv, går klubben på skinner. Det er helt fantastisk å få lov til å besøke en klubb med så gode fasiliteter, profesjonelle medarbeidere, og effektivt fly. Det eneste Voss mangler, er litt mer stabilt vær. Og det er nesten så jeg tror på at Andreas kan klare å fikse det også. Han har klart så mye annet jeg ikke trodde var mulig.