Pass the Pullup: Anders Emil Hustoft

Hvordan startet fallskjermkarrieren din?

Veldig klassisk! Vi var fire kompiser på et vorspiel som utfordra hverandre til å ta kurs. To uker senere satt vi i Pakkesalen på NTNU, klare for linekurs. De tre andre gjorde hhv 1, 3 og 15 hopp, men jeg var hekta.

Min første rigg var en Vector 2 med navnet "Bente" innbrodert. Bente kom med hovedskjerm Clipper 195 som gikk direkte fra "helt pakket" til "helt åpen". På den tiden gikk jeg mye rundt med vondt i nakken og forklarte at jeg hadde fått juling av Bente.

Utsprang over Oppdal. Foto: Berge Schwebs Bjørlo.

Hva er det som gir deg mest glede i fallskjermhopping?

Åh, det er mye! Et innhopp på et nydelig sted med en krevende landing, popcornformede skyer og høyttrekk. Gærninger! Å så mange nydelige gærninger!

En elev som endelig får godkjent et hopp etter mange underkjente, mennesker som er spektakulært flinke til det de driver med og pusher grenser. En sylfrekk sunset track der kald, brun sportsdrikke venter på landingfeltet, etterfulgt av skryting og lyging med gode venner ut i de sene nattetimer.

En tandemelev som lander og er helt forbløffet over at det virkelig går an å drive med noe så fantastisk. Turer til inn- og utland for å treffe likesinnede. Alle klemmene man får når man kommer til et hoppfelt.

Hva er det viktigste fallskjermhopping har lært deg?

At det finnes aktiviteter som kan få deg til å fullstendig glemme hverdagen og hamsterhjulet. Har du noen gang sett på "vanlige folk" når du kommer tilbake fra boogie eller fallskjermtur? De aner ikke hva de går glipp av!

Jeg er nesten litt glad for at ikke alle vet at fallskjermhopping er så tilgjengelig for "vanlige" folk, da hadde manifestkøene vært mye
lengre.

Hopping over Elvenes. Foto: Ron Holan.

Hvis du kunne levd ett hopp om igjen, hvilket hopp hadde det vært?

Hop n'pop på Elvenes i midnattsol. Vi var fem hoppere som trakk i 15 000 fot. Valerio (pilot) fløy sammen med oss i Porteren mesteparten av veien. Et tynt skylag hadde kommet inn i ca 4000 fot, vi hadde avtalt med Valerio at han skulle descende inn i skyene akkurat over feltet for å hjelpe oss å finne fram. Fungerte perfekt og det var fem euforiske hoppere som landet på Elvenes den natta!

 

Hva er ditt pinligste fallskjermøyeblikk?

Det var en episode i flyet der undertegnede, en forvirret tandemelev og Ron Holan deltok. Det var faktisk så pinlig at jeg vurderte
nødutsprang. Hele historien vil bli fortalt rundt bålet en kveld etter hopping på NTNU Fallskjermklubbs Sommerboogie 5.-18.juli og du må være til stede for å høre den. Du vil ikke tro hva som skjedde!

Hvordan tror du livet ditt hadde sett ut hvis fallskjerm ikke hadde vært en del av det?

Familien har alltid første pri, men når det gjelder egen fritid så har jeg en lang liste over ting jeg ville gjort om jeg hadde uendelig mye tid og penger. På den lista står det (seil)flyging, dykking, (enda mer) båt og fisking, reise, fotballturer (Heia Glimt!), paragliding, evt speedrider og mye mer. Jeg hadde fått utgiftene til å strekke til uansett

Høyttrekk midnattsol Elvenes. Foto: Ron Holan.

Hvis du kunne tatt med deg hvem som helst på et hopp, hvem ville det vært?

Donald Trump. Han skulle fått låne Bente.

Hvor i verden er drømmeinnhoppet ditt?

Hjemstedet mitt, Laukvik i mitt elskede Lofoten. Jeg vet at det kanskje er mulig via Lofoten-boogie, men jeg har rett og slett ikke funnet tid til det så langt. Håper det skjer!

Hvordan har måten du vurderer risiko og tar beslutninger på utviklet seg gjennom fallskjermkarrieren din?

Jeg har lært at det er veldig stor forskjell på oppfattet risiko og reell risiko. Hoppe fallskjerm - litt under middels farlig. Drikke seg
full og tisse fra kaia - galimatias! Jeg har også lært at å være god på risikovurdering ikke er det samme som å ta minst mulig risiko. Noen
av de menneskene jeg kjenner som er best på risikovurdering er både fallskjerm- og basehoppere. De er ofte villige til å akseptere en del
risiko hvis gevinsten gjør det verdt det. Det har jeg veldig respekt for.

På den andre siden har jeg lite til overs for "happy go lucky"-holdningen, der man tar masse risiko uten å anerkjenne det. For min egen del har jeg nok blitt mye mer bevisst på dette med risiko, særlig etter at jeg fikk barn. Jeg kan fremdeles hoppe mye og gjøre krevende hopp, men jeg kan være selektiv på hvilke hopp jeg gjør og med hvem. Om et 200-hopps selvoppnevnt skygod med fire gopro-er vil gjøre krevende hopp så må han gjerne det, men det blir uten meg og helst på et annet hoppfelt. Gjerne utenlands.

Fallskjerm-Norge har mye å være stolt av, men hvis du skulle peke på en ting vi som miljø kan bli bedre på fremover, hva ville det vært?

Hopp litt mer med de ferske hopperne! Selv om du er skygod og har hundrevis, kanskje tusenvis av hopp - spør noen av de ferske hopperne
om du får fly med dem. Film dem og gi tips og triks, vær en coach, støttespiller og venn! De setter utrolig pris på det og du bidrar til å løfte ferdighetsnivået, hoppgleden og klubbfølelsen hos mennesker du gjerne vil ha i miljøet i mange år framover. Det er alltid noe å trene på for din egen del også, du kan fint carve rundt noen som lærer seg sit eller trene transitions mens noen gjør sine første trackinghopp.

Swooping i Gryttjom. Foto: Øyvind Krageboen.

Hvem ser du opp til i fallskjermmiljøet?

Jeg ser veldig opp til de som driver klubbene her i landet. Småklubbene som legger ned utallige dugnadstimer for å sørge for at
det kan hoppes i hele landet. Storklubbene som produserer volum og som alltid slåss for luftrom og retten til å drive. En spesiell shoutout til Voss, som har stått stødig i stormen i årevis. Dere er helter!

Men om jeg skulle trekke frem en enkeltperson så ville det vært vår tidligere HI og gode venn Berge Schwebs Bjørlo, som dessverre omkom i
et snøskred for et års tid siden. Berge var ekstremt nysgjerrig på absolutt alt, noe som førte til at han kunne utrolig mye og ble en av de meste kunnskapsrike personene jeg har møtt. I tillegg var han også nysgjerrig på mennesker og var genuint interessert i at folk skulle føle seg vel. Fabelaktig fyr, han er dypt savnet!

Tommy sitt spørsmål til deg: Hvor mange reservetrekk har du hatt på dine første 1500 hopp?

Jeg tror faktisk det var to. Det første da Mambaen hadde frosset fast inni bagen(!) og det andre da Veloen ville bli igjen i Tsjekkia (noe
den også ble, jeg fant den aldri). Jeg er forresten veldig glad for at Tommy ikke spurte om hvor mange reservetrekk jeg har totalt!

Hvem sender du pullupen videre til?

Sender den Kristian Aaslund, som sammen med sin vakre kone Marlene arrangerer Humorboogien i Castellon.

Ditt spørsmål til Kristian:

Tror du hjelmen du bestilte kommer snart?