Olaf «Laffen» Olsen: Et liv i lufta

Olaf, eller Laffen som han er kjent som, har gjort over 5000 hopp, fordelt på nærmere 60 sesonger, fra mer enn 40 ulike flytyper og på over 100 hoppfelt. Han har gjort mer enn 330 demohopp, vært en pioner innen både firkantskjerm, formasjonshopp og frittfallfoto, overlevd en flykrasj og hoppet på Nordpolen.

Det er likevel ikke tallene som kommer først når folk snakker om Laffen.

Begynnelsen

Som for mange andre var Laffens første møte med fallskjerm via film. Den gangen ga det ikke særlig inntrykk. Det avgjørende øyeblikket kom i Kragerø, da sønnen til arbeidsgiveren hans dukket opp i uniform og rød beret, med en fallskjermvinge.

- Da bestemte jeg meg for at fallskjermhopper skulle jeg også bli. Og det ble jeg.

3, mai 1967 gjennomførte Laffen sitt første hopp, etter fire uker med kurs ved Hærens Fallskjermjegerskole. Laffen sto i døren på en Fairchild C-119 Flying Boxcar over Aursletta på Trandum, med en militær rundskjerm av typen T-10, uten styring, fra 450 meters høyde.

- Jeg lurte på hva jeg egentlig hadde begitt meg ut på. Men ut bar det.

Og siden har han fortsatt. Etter det Frittfall kjenner til, er Laffen den fallskjermhopperen i Norge, av de som enda er aktive, som har hatt lisens lengst.

Det har blitt mange fallskjermhopp siden første hopp i 1967. Her fra LN-TSB. Foto: Privat.

Et miljø bygget på dugnad

På slutten av 1960-tallet var fallskjermmiljøet fundamentalt annerledes enn i dag. Presisjonshopp ble gjort individuelt, og samarbeid og lagtenkning var lite utviklet.

- Dugnad og frivillighet var helt avgjørende for å holde hjulene, eller propellene, i gang, forklarer Laffen.

To personer fikk tidlig stor betydning for Laffens vei videre: Eilif Ness og Kjell Olsen. Under en sivil presisjonskonkurranse på Aursletta i pinsen i 1969 ble Laffen spurt om å stille. Han var usikker, og fortsatt i militær tjeneste, men stilte likevel. Og vant.

- Etterpå oppfordret både Eilif og Kjell meg til å gå inn i det sivile miljøet umiddelbart. Det gjorde jeg.

I april 1970 gjennomførte Laffen, Eilif og Lars-Jacob Norges første tremannsstjerne over Sola flyplass. Dette ble et tydelig vendepunkt for sporten i Norge.

Før ting ble farlig

Pionertiden var preget av entusiasme, improvisasjon og valg som i dag ville blitt stoppet lenge før de nådde hoppfeltet.
I mai 1970 fikk Stavanger Fallskjermklubb forespørsel om å gjøre en demo under Eplefestivalen utenfor Rosendal i Hardanger. Transporten måtte løses med sjøfly. En av hopperne var fortsatt på line.

- Å få en hopper med line ut av et sjøfly var kludrete. Løsningen? Vi tok av lina.

Eleven hoppet syv sekunder fritt fall, og Laffen hoppet etter. De landet midt i festivalen.

- Neste hopp for vår nye helt ble tilbake på line. Han fullførte progresjonen og ble en dyktig hopper. Som jeg pleier å si, dette var før ting ble farlig.

Firkantskjerm, film og pionerarbeid

I september 1971 hoppet Laffen, trolig som den første i Norden, en firkantskjerm. Skjermen var en tidlig Parafoil-prototype.

- Etter åpning oppsto en markant suselyd, og farten var høyere enn jeg var vant til. Hvordan man skulle redusere farten var ikke åpenbar, men landingen gikk godt.

Sikkerhetsnivået var enkelt, men opplevdes tilstrekkelig på den tiden.

Parallelt ble Laffen en av de første som spesialiserte seg på film og foto i fritt fall. Med tunge kameraer, trekk-opp-mekanismer og senere video, dokumenterte han sporten i utvikling, lenge før digital teknologi gjorde det lett. I dag hopper han med to små GoPro-kameraer på under 200 gram hver. Tidligere bar han kamerautstyr på rundt seks kilo.

Laffens kamerarigg var betydelig tyngre før enn nå. Foto: Privat.

Hoppene som setter seg

Det er noen hopp som aldri slipper taket. Laffen og Jens-Henrik Johnsen, Laffens gode venn og daværende generalsekretær i Norges Aero Klubb, var på Island for å holde kurs. Der fikk de anledning til å hoppe fra en toseters Focke-Wulf. Flyet ble styrt inn i et dalføre. Laffen krabbet ut på vingen først, Jens-Henrik fulgte etter.

Da Jens-Henrik kom klar av flyet, trakk han skjerm umiddelbart. Laffen skjønte i samme øyeblikk at han måtte gjøre det samme. Flyet mistet høyde og terrenget steg raskt.

- Da jeg tok tak i styrelinene, landet jeg.

Et annet hopp på Island har festet seg av helt andre grunner.

Denne gangen hoppet Laffen og Jens-Henrik fra en Cessna 206 og landet i en inaktiv vulkan. Med seg hadde de dykkerutstyr. Etter landing skiftet de og svømte ned til bunnen, fem-seks meter under overflaten. Bunnen var kritthvit, og fra bakken steg tusenvis av tynne luftbobler opp gjennom vannet.

- Det var som å dykke i champagne, forteller Laffen.

Flyhavariet

Ved siden av ekspedisjoner og rekordforsøk har demohoppene vært en viktig del av Laffens fallskjermliv. De fleste har gått bra, men i 1983 holdt det på å gå skikkelig ille. Etter et demohopp på Fagernes ble Laffen og resten av gjengen hentet ut av en Cessna 206 for å bli flydd tilbake til Reinsvoll. Under landingen på Reinsvoll var det krevende landingsforhold for flyet. Laffen satt med ryggen til instrumentpanelet.

- Først ble vingestaget grønt av granbarskogen. Deretter mistet vi deler av høyderoret, forteller han.

Flyet traff et steingjerde før det tippet rundt. Piloten rakk å slå av bensinpumpen. Laffen fikk åpnet døren og rullet ut. Dagen etter våknet han på Gjøvik sykehus, ferdig operert. Skadene var omfattende. Han hadde skadet lever, en lunge og to ryggvirvler.

Å slutte med hopping var fortsatt ikke aktuelt.

90 grader nord

Ulykker og motgang satte ingen endelig stopper for eventyrene. Snarere tvert imot. Kort tid etter begynte planleggingen av et prosjekt som overgikk det meste som tidligere var gjort, nemlig fallskjermhopp på Nordpolen.

Planleggingen var omfattende. Det fantes ingen tilgjengelig informasjon. Alt måtte forberedes, og alle mulige scenarier planlegges. Underveis omkom Jens-Henrik i en treningsulykke. Likevel bestemte de seg for å gjennomføre prosjektet.

- Det var både spektakulært og krevende.

Hoppet over Nordpolen i 1992. Foto: Privat.

To Twin Ottere ble flydd inn til isen, en til å hoppe fra og en med ekstra drivstoff. Temperaturen i flyet var minus åtte grader på det varmeste. På bakken var det minus 41 grader, og 32 knop vind.

- Det var krevende, men uten større problemer.

Med på turen var sponsorer som Helly Hansen, Nike og AGFA. Diplom-Is var representert med en maskot som fulgte ekspedisjonen helt til polpunktet, riktig nok uten å hoppe.

Diplom-Is var deres største sponsor under turen til Nordpolen. Foto: Privat.

Historien om Laffen stopper ikke her. I del 2 handler det om fellesskapet, tapene og det som har holdt ham i sporten gjennom et helt liv.