LUKE 19: Voss Fallskjermklubb

Det siste året har Voss Fallskjermklubb fortsatt å være et naturlig samlingspunkt for entusiaster fra hele landet – og utlandet. Det har vært et år fylt av aktivitet, nye vennskap og akkurat nok vestlandsvær til å holde oss ydmyke. Vi har ønsket både gamle kjente og nye fjes velkommen, arrangert de tradisjonelle høydepunktene og fått inn et par friske programposter. Her er noen av øyeblikkene som definerte sesongen.

Åpningsuken34

O du store åpningshelg – endelig var du tilbake! En forventningsfull gjeng møtte opp på hoppfeltet 25. april. Noen hadde tyvstartet sesongen i varmere strøk for å holde ferdighetene ved like, men for mange var dette første hopp siden sesongen ble rundet av i september i fjor.
Som vanlig gikk helgen med til å friske opp nødprosedyrer, rutiner og alt det viktige som gjør at vi kan drive med denne sporten på en trygg måte. Deretter fortsatte uka med den tradisjonsrike «cheap week», med slotpris på 222 kr, så ingen hadde økonomiske unnskyldninger for å ikke komme seg tidlig i gang og bli current igjen. Været spilte delvis på lag, og vi fikk en solid start på sesongen.

Innhopp

Av Nikolai Nygård

Fredags kveld på Voss Fallskjermklubb. 19:33 - En gjeng smånervøse hoppere overhørt ved bording området på Bømoen:

⁃ …øøøø jeg husker ikke helt hvordan man stiller høydemåleren??!
⁃ Føkk..
⁃ Husker du om det var høyre eller venstre landingsmønser??
⁃ Har noen sett brillene mine?
⁃ I love the kanelbolles in the café
⁃ Shit så du swoopen til Matthis sist??
⁃ Han der borte ser litt kjekk ut, lurer på om han skal på festen etterpå..
⁃ Hallo!! Er det noen som husker hvordan man stiller høydemåleren eller???
⁃ Husk at landingsfeltet er litt 3D

En helt vanlig solfylt fredagskveld på Voss Fallskjermklubb. Even Rokne har akkurat briefet meg og 2 løft med nervøse fallskjermhoppere. Det er Evens Secret Friday Innhopp. Noen kjenner igjen følelsen, men for dere som ikke gjør det: Den emosjonelle kurven kan sammenlignes med å dra til en tannlege med happy ending. Først grøss og gru, så plutselig helt sykt digg. La meg skildre:

Jeg starter som regel med å være dritnervøs, og denne fredagen er intet unntak. Jeg kjenner jeg angrer på at jeg har meldt meg opp i det hele tatt, i hvertfall etter at jeg fikk vite metermålet på landingsfeltet, og hvor mye ledninger, hustak, steiner og annet drit som okkuperer innflygingsmønsteret. De sier i det minste at utsikten er jævlig bra. «Greit å ha noe å se på mens man venter på ambulansen» var det en som spøkte under briefen. Takk for den, du.

Foto: Elias og Kajsa.

Foto: Elias og Kajsa.

Det hjelper at han ene som var på AFF-kurs for bare noen få uker siden har meldt seg opp også, helt til jeg finner ut at han er PP5.

Etter å ha tisset (3. gangen siden briefen) tråkker jeg inn i seletøyet, og i løpet av den 15 minutter lange flyturen mot grønt lys på jump run har kjertlene i hendene mine stått for en såpass overproduksjon at jeg har svettet igjennom hanskene og etterlatt mørke flekker på lårene mine. Ja, nok en bekymring; de andre tror jeg har tisset på meg. «TWO MINUTES» gaules det igjennom flyet, klumpen i magen vokser. Det med den jævlig fine utsikten glemmer jeg helt i det jeg kaster meg (lover at det var med vilje) ut i en avantgarde flipp-spinn-sprell-salto jeg ikke kan huske å ha sett noen gjøre før. De siste sekundene av frittfallet blir brukt på å lete febrilsk etter T´en under meg et sted. Piloten går, skjermen snivler før jeg griper toggles. Jeg ser meg raskt rundt etter andre skjermer, ingen i nærheten. Plutselig er alt det ukomfortable over, klumpen i magen er forsvunnet, sansene er skjerpet og fokuset har stålsatt seg som Lewis Hamilton i finalelappen med viktige hundredeler å hente.

Foto: Elias og Kajsa.

Foto: Elias og Kajsa.

Der er den, T´en, jeg ser noen små skjermer sirkle rundt den der nede. En liten flekk mennesker, førsteløftet, på sidelinjen. Hun ene søte var manifestert på det løftet, jeg bør ikke føkke dette opp. Jeg KAN ikke føkke dette opp. Ah utsiken ja, jeg kaster et raskt blikk rundt meg, vestlandet er faen meg nydelig. Det er fort glemt, tilbake i Lewis-modus, sinnsro, fokus, skjerpet. Bakken nærmer seg. Bakken nærmer seg veldig, T’en nærmer seg veldig. Wooooooo, oooo, shiiiiiiiiiii, T´en forsvinner under beina, jeg fortsetter, ojehelvete, TRE!! Rask liten venstre høyre manøver før jeg treffer bakken halvmykt og ruller bortover mens jeg ler og hyler HAHAHAH!! EN GANG TIL! All den innspente energien brer seg over meg som et fossefall og jeg glemmer at landingen min ikke var perfekt. «Landingpils?» Smiler Even mens jeg pakker sammen skjermen og skynder meg ut til siden. Det er ingen tvil om hva jeg skal neste fredag.

Arrangementer

Nok en gang har det vært liv og røre på Voss fra første til siste boarding call. Sesongen har bydd på alt fra organiserte aktiviteter og innhopp, til camps og sosiale sammenkomster. Det er gledelig å se hvor mange som både stiller opp på klubbens program, og som tar egne initiativ til å skape nye, små og store begivenheter. Det er akkurat slik vi holder miljøet så levende.

Foto: Runa Andersen.

I3 kurs og demokurs

Våren startet, som seg hør og bør, med utdanning av neste generasjon instruktører. Jarle Hus loset de ferske I3-kandidatene gjennom en helg full av læring og prøvelser. Resultatet ble 13 (?) nye I3’ere (tunga rett i munnen der), et kjærkomment tilskudd til instruktørstaben både på Voss og i resten av fallskjerm-Norge.

Helgen før Veko gikk det, tradisjon tro, av stabelen et demokurs, noe som alltid et populært innslag. Her ble det hoppet fra 1500 fot for enkelte, og de kommende demohopperne fikk testet både flagg og røyk før innhoppet til Vangen. Med nye demo-hoppere klarert for dyst kunne Veko bare komme.

Ekstremsportveko

Spør du en fallskjermhopper hvor hen skal være i uke 26, bør svaret være Voss. Og igjen viste deltakerlista at dette stemmer. Med XXX deltakere ble dette et av de sterkeste årene på lenge for fallskjermdelen av Veko.

Til tross for utfordringer i forkant, med både Bømoen-saken som gjorde flykapasiteten usikker og tidenes dårligste værmelding for Veko, viste fallskjerm-Norge at de virkelig stiller opp når det gjelder. For det er vi utrolig takknemlige!

Flykapasiteten falt på plass i tolvte time, takket være standhaftig innsats fra klubbens ildsjeler, og værmeldingen… Ja, den viste seg snillere enn fryktet.

Foto: Runa Andersen.

Aktivitetene var mange: organising, slip ’n slide, speedstar, hoola hoop, helihopping, fjellflyging og swoopingkonkurranse, noe for enhver smak. Dette lokket også mange av de bedre hopperne i verden til feltet. Fasiten ble 3593 hopp fordelt på 264 løft, noe vi er godt fornøyde med, til tross for det litt utfordrende vestlandsværet.

En stor takk til alle frivillige som jobbet dag og natt for å holde maskineriet i gang – og en ekstra takk til Skyvoss som sponset en hel dag med organising.. Det betyr mye for miljøet, og vi er heldige som har naboer som ønsker å løfte hele bredden.

Foto: Runa Andersen.

Anganitos

Av Diego Rubio Budin.

Anganitos har i løpet av året vokst fra å være en enkel idé til å bli et levende og inkluderende fellesskap, med røtter i Voss fallskjermklubb og ringvirkninger som strekker seg utenfor klubbmiljøet. Det som startet som en gjeng venner som ønsket å utfordre hverandre til å bli bedre i lufta, har utviklet seg til et miljø preget av felles læring, flyglede og fellesskap, der kompetansedeling og glede står i sentrum. Anganitos eksisterer takket være engasjementet og lidenskapen til frivillige, instruktører og staben ved Voss Fallskjermklubb, og med blikket rettet mot 2026 planlegges flere lokale camps som viderefører fokus på progresjon, sikkerhet og fellesskap blant medlemmene.

Andre begiventheter

Som nevnt tidligere har det vært godt med aktivitet i år, og vi kommer ikke utenom å nevne Moving Days og Mini Moving Days. Sett bort i fra fjell og fjord så er det virkelig disse campene som er med på å sette Voss på kartet internasjonalt. Og om det ikke allerede yrer av liv på Fallskjerm-Norges lekestue om sommeren, så gjør det i hvert fall det under disse dagene. Dette er perioden hvor hoppere fra hele verden kommer til. Det er også et høydepunkt når ukas anstrengelser havner på filmlerretet og resten av feltet sitter og måper over hva som har foregått i lufta over dem.

Sesongen har ellers bydd på litt for enhver smak: Flocking camp, Mountain Flying camp, FS-camps, jentesamling og en håndfull andre godbiter som har gjort sommeren både variert og minnerik.

Foto: Elisabeth Viken.

Utdanning

I likhet med foregående år har det vært høye deltagertall på kurs. Vi har i løpet av sesongen hatt 117 elever som har tatt turen til Voss med en fallskjermdrøm i bagasjen. Det har vært fantastisk å se alle som har fått oppfylt denne drømmen og det er stas at så mange er ivrige og fortsetter veien videre mot nye lisenser. I tillegg er det viktig å nevne at “student-night” lever i beste velgående, og vi ønsker derfor å rette en stor takk til alle som tar seg tid til å være med på disse i løpet av sesongen. Det betyr mye for ferske hoppere at klubbens mer erfarne medlemmer tar seg tid til å møte opp og heie. På tampen av sesongen ble det også avholdt Elevboogie, og på tross av at værgudene ikke viste seg fra sin beste side, var det mange som fikk gjennomført de siste kravene for å kunne ta ut lisens.

Avslutningshelgen

Så var vi kommet til siste akt: avslutningshelgen. Etter en litt trist elevboogie preget av dårlig vær, dukket solen endelig opp. Mange fikk derfor tikket inn sine siste hopp for sesongen og jobbet Burble-tallene ned mot null.

Foto: Runa Andersen.

Igjen var fokuset på sikkerhet. I motsetning til åpningshelgen, hvor det å ikke være helt current var det store samtaleemnet, handlet denne helgen mer om å unngå unødige risikoer nå som man har blitt varm i trøyen og sesongen nærmet seg slutten.

Lørdagen bød på innhopp til Myrkdalen, etterfulgt av to-retters middag og fest. En verdig avslutning på en fantastisk, og litt værutfordrende, sesong med gode venner.

Foto: Runa Andersen.

Vennskap, Vær og Voss

Alt i alt har sesongen vært preget av gode venner, sterkt samhold, et lite knippe værtrøbbel og en raus porsjon lekelyst i lufta. Med både nye og gamle aktiviteter på programmet har det vært mye liv på klubben. Tusen takk til alle som har vært med på å gjøre denne sesongen minneverdig. Vi håper å se dere alle igjen i slutten av april. Vi gleder oss!

Foto: Runa Andersen.

God jul og godt nytt år – vi sees i 2025!