Pass the Pullup: Vegar Lauritzsen

Hvordan startet din fallskjermkarriere?

Ble huka tak i av selveste legenden Endre Jakobsen på Stripa på Gløshaugen en høstdag i 1998, der jeg sto og siklet på NTH-Fallskjermklubb sin info-plakat. Ble slept ned i pakkesalen, hvor man lærte å pakke, og gjerne fikk servert en og annen alternativ metode av virvelvinden Richard Hendriksen når han passerte forbi. Selve kurset ble holdt av legenden og nestoren Kjetil Firing Hansen, aka Fallskjerm-Pappa. Ble så kastet ut av LN-MTS (C182) på Oppdal av selveste Bård Kjos, som også var min foreleser på den tiden.

Kan på en måte si at fallskjermkarrieren min er et resultat av legender.

Så startet det hele på nytt på Tønsberg i 2016 etter et høyst ufrivillig opphold på 9 år og 11 måneder, etter at taxstripa på Oppdal hoppet opp og skulle ha nærkontakt. Comeback-hoppet ble en speed star med Eirik Frantzen, Erling Sagen og Frode Finnes Larsen. Andre hoppet ble et innhopp med store glis over Bjorli med HC som pilot. Etter det har man kun jaktet kvalitetshopp som genererer størst mulig glis.

Vegar gjenopptok fallskjermhopping i 2016. Foto: Erik Frantzen.Første hopp etter ni års pause. Foto: Erik Frantzen.

Hva liker du best med fallskjermhopping?

Å sveve. Haha. Ja, men det er faktisk det. Enten det er et smooth dynamisk hopp hvor man er innom så å si alle grener i frittfall, eller det er sunset load og high-pull i midnattsol – så er det jo det vi holder på med.

Innhopp over Elvenes. Foto: Privat.

Bare tanken på at vi kan - gjør meg glad.

Hva hadde du gjort dersom du ikke hoppet fallskjerm?

Akkurat det samme – bare mer av alt det andre.
… bare litt mindre halt.

Om du kunne tatt med deg hvem som helst i verden på et fallskjermhopp, hvem ville det vært og hvorfor?

A-laget - det hadde vært helt #LOL … #fåttempativaskaseg.

Hvor ville du hoppet inn dersom du kunne hoppet inn hvor som helst i verden?

Tusenfryd og rett i ThunderCoaster. Eller inn på The Well. Kommer an på om det er lørdag eller søndag. Er det tirsdag, blir det rett inn på smågodtfabrikken på Freia. Resten av uka hoppes det i midnattsol i Lofoten, selvfølgelig, med lomma full av smågodt.

Hva er ditt beste fallskjermøyeblikk?

Det må være innhoppet over Reine nå i sommer. Det var … ord blir fattige. Bare flyturen fra Leiknes, ned langs Lofotveggen, svøpt i midnattsol, er noe folk ville gitt sin førstefødte for å oppleve. Å få kjøre hop’n’pop fra 10 000 fot i det lyset, over det vakreste landskapet Norge har å by på, er bare helt koko.

Så har man i tillegg kun en pittepitteliten fotballbane å lande på – alternativene er selvfølgelig fiskehjeller eller storhavet. Med andre ord: sånn passe skjerpa, i tillegg til nyforelska.

Og det er sånt som er det aller feteste med fallskjermhopping. Vi er så latterlig privilegerte!

Vegar føler seg privilegert som får drive med fallskjermhopping. Foto: Privat.

Hva er ditt pinligste fallskjermøyeblikk?

Huff, det er mange. Umulig å velge. Drømmer for så vidt innimellom at jeg kaster piloten, men ikke får liv i skjermen før jeg smeller i bakken – overraskende smertefritt. Skamfull spretter man opp og håper ingen har sett det. Meget pinlig – hver gang!

For vuffos er en slik reaksjon uforståelig, men for fallskjermhoppere er det enkelt: Det kjipeste og mest pinlige du kan gjøre, er å skade noen eller deg selv ved å drite deg ut.

Fra den virkelige verden har vi blant annet en speed star med tandem (en nyklekka Harald Kvande med klubbens daværende pilot på magen) på Påskeboogien på Oppdal et eller annet år. Der en stk. undertegnede overmodig havner i burblen til gruppa og holder på å drepe både Harald og tandemeleven der jeg dundrer gjennom sirkelen i min hjemmesydde bevernylondress med sleng. Huff. Jævlig greier. Nei, ikke hoppdressen – den var lækkert!

Vegar har noen pinlige fallskjermminner, men heldigvis er det mest av de gode. Foto: Privat.

Så et natthopp over Trondheim som gikk galt. Vi skulle lande på Festningen hvor HI og HL Jakob Moe sto og ventet. Trolig ble vi droppet feil, for vi hang ikke der vi skulle. Det å henge over et teppe av bylys i et ellers stummende mørke, og ikke vite hvor man er eller hvor man skal lande, er kanskje noe av det jævligste. Det er helt umulig å orientere seg. Kunne like gjerne vært over London – for ingenting ga mening.

Det eneste som er opplyst er vei – og der er det biler i fart. Alt annet er svart, og vil mest sannsynlig gjøre jævlig vondt. Fant en vei med lite biler og satset livet på at akkurat denne var fri for kabler og annet som ikke er kompatibelt med landing. I 80 fots høyde skjønte jeg at jeg fløy ned veien mellom Gløshaugen og Dødens Dal, tok en høyresving ut over dalen i stummende mørke og flaret blindt etter fem sekunder … og spiste grus.

Stig Bjørlykke derimot – etter at panikken hadde lagt seg og fosterstillingen var over – fulgte etter meg, men tok en venstresving og landet inne på plena på Gløs. Er garantert bare han som har gjort det. På plenen sto det tilfeldigvis en gjeng lekkertøtter som ble mildt sagt begeistret og velvillig ble med ned i pakkesalen for pils og læpdance. Siden den gang har angeren herjet med meg i nattesøvnen, og jeg kjører nå kun venstre pattern på innflyvning – just in case.

Så har vi første reserve – da kuttputa satt bom fast. Hadde tvinn til langt ned på nakken og lå flat på rygg og spant. Innser at å gå rett på reserven sannsynligvis ville gjort situasjonen verre. Så nei. Vel … den var mer et mareritt enn pinlig … så sparer den til en annen gang.

Hvordan har holdningene dine endret seg gjennom fallskjermkarrieren?

Hvor man før hoppet mest mulig og i alt slags forhold, jakter man nå i større grad de feteste hoppene med de bredeste smilene. Lever lengre på dem.

Vegar jakter hoppene som gir de bredeste smilene. Foto: Privat.

Hvem ser du opp til og hvorfor?

Da blir det han Dugnad. Bra fyr. Og ho Småklubbdrift. Topp folk.
Det er så utrolig mange bra folk der ute som jobber på for klubbene sine og aldri krever noe tilbake.

Må også smette inn en beundring i retning Amber og Espen og hva de får til.

Rune sitt spørsmål til deg: Hva er det lengste du har sittet i en badestamp?

Svaret er: Fire komma tre kilometer! Trolig verdensrekord.

Han Rune, den stødige, sindige og fine fyren. Troms Fallskjermklubb burde klone han. En av de største, utrøttelige ildsjelene. Noen burde støpe en statue til hyllest av den gutten.

Her sikter nok min venn til de mange laaange kveldene i badestampen/badstua under Midnight Sun Boogie. For en plass! For en gjeng. Troms Fallskjermklubb arrangerer to av de aller feteste boogiene denne nasjonen har å by på. Ferdig snakka. Se den kitschy high-pull-videoen lenger opp!

Vegar trives i badestampen. Foto: Privat.

Det er et enormt ubrukt potensial i dette landet når det gjelder fallskjermhopping i fantastisk landskap. Utfordrer derfor herved Bodø Fallskjermklubb til å stramme seg opp og dra i gang en innhoppboogie i Steigen! Det har potensial.

Hvem sender du pullupen videre til?

And the pullUp goes to … Tommy Botten Jensen. Tommy er en av de som har gjort, og fortsatt gjør, en hel masse for fallskjerm-Norge. Nå har han riktignok blitt pappa, så nå vases det vel bare rundt i ammetåka. Uansett: På høy tid at stafettpinnen går til den mannen.

Ditt spørsmål til Tommy:

Hvor mange hopp ble det gjort på MidnightSunBoogie det ene døgnet du tok Norgesrekorden? Gi oss hele reisa! Hvor kom ideen fra? Hvordan ble det orget? Alle detaljer!