Fra AFF-kurs til EM-sølv på tre måneder

Da Vilde sto på pallen i Teuge i Nederland i september, var det bare tre måneder siden hun hadde gjort sitt første fallskjermhopp. I løpet av en intens sommer gikk hun fra nybegynner til medaljevinner i sin første internasjonale konkurranse i FS4 utendørs. For Vilde selv føltes det uvirkelig og litt tilfeldig, men reisen mot pallen startet lenge før hun tok sitt første hopp.

Vokst opp i vinden

Vilde vokste opp i Bergen, men brukte mye tid på Voss, og omgitt av fallskjermhoppere, fra tidlig alder. Vildes pappa, Stian Hansen, har vært aktiv i både FS4 og FS8, og var blant dem som var med å bygge klubbhuset til Voss Fallskjermklubb på Bømoen. Også Vildes onkel, Ronny Holen, som er kjent for sin lidenskap for mageflyging og storformasjoner, har hatt stor innflytelse.

Pappa Stian og flere av hans hoppvenner var med da Vilde hoppet tandem. Foto: Skydive Voss.

- Jeg fløy i vindtunnelen første gang da jeg var ti år. Helt fra tunnelen åpnet har jeg vært med pappa for å se på ham trene, og jeg fikk ofte fly et par minutter selv, forteller Vilde.

Allerede som tiåring fikk Vilde luftet seg på VossVind. Foto: Privat.

I 2016 ble hun med på rekruttlaget VossVind Girls, og de neste årene tilbrakte hun hundrevis av timer i vinden. VossVind Girls tok sølv og gull i NM, bronse i Wind Games og tok flere gode internasjonale plasseringer.

Vilde konkurrerte med VossVind Girls i flere år. Foto: Jeroen Nollet.

Da pandemien brøt ut i 2020, satte den en brå stopper for lagets aktivitet. De deltok på NM siste gang i 2022, og deretter ble det stille. Selv om Vilde lenge har hatt lyst til å hoppe fallskjerm ble det med tanken, helt til en telefon fra Carl-Erik Tuv, trener for rekruttlandslaget Thyra, kastet henne inn i en ny og travel hverdag.

Et nytt kapittel

Allerede i 2023 fikk Vilde tilbud om plass på Thyra. På grunn av jobb og studier ville det være vanskelig å legge ned den tiden og innsatsen som kreves, og hun måtte takke nei.

Et år senere var situasjonen annerledes.

- Jeg sa til pappa at dersom Carl-Erik ringte igjen, skulle jeg takke ja. Dagen etter ringte han, forteller Vilde, som mest sannsynlig ikke hadde begynt fallskjermreisen dersom det ikke var for dette tilbudet.

2. juni 2025 startet hun på AFF-kurset. Nøyaktig tre måneder senere sto hun på pallen.

Tre måneder senere skulle Vilde stå på pallen i et internasjonalt mesterskap. Foto: Privat.

En brå start

Selv med mange timer erfaring fra vindtunnelen ble overgangen til fritt fall større enn Vilde hadde forventet. Den første treningsdagen i Tønsberg står fortsatt tydelig i minnet. Etter en natt på tog, lite søvn og med nytt utstyr føltes alt overveldende.

- Jeg var sikker på at jeg skulle svime av i flyet, forteller hun. Tårene presset på, men hun hadde bestemt seg for å hoppe uansett.

Overgangen fra vindtunnelen var utfordrende, men Vilde fikk godt støtte av lagvenninnene. Foto: Dennis Barstad.

Hun oppdaget raskt at ting hun tok for gitt i tunnelen ikke var like enkelt i luften. Med stor plass rundt seg er det lett å drifte fra hverandre, exit fra flyet krever helt andre teknikker og ferdigheter enn i vindtunnelen, og trening og konkurranse utendørs betyr ofte mange timer med venting.

- I tunnelen skjer alt etter planen. Ute kan man vente i timesvis på at været skal bli bra nok, forklarer Vilde.

Reisen med Thyra

For Vilde ble laget avgjørende for utviklingen. Hun beskriver hvordan hun ble tatt imot med åpne armer fra første stund. Før første samling fikk hun meldinger fra lagvenninnene Christiane og Silvana, som fortalte hvor mye de gledet seg til å ha henne med på laget. Vilde følte seg dermed godt inkludert fra starten.

- Dette gjorde at jeg aldri følte meg som den nye, sier hun.

Vildes gode mageflygingskills gjør at hun fort kan tilegne seg nye ferdigheter i frittfall. Foto: Diego Rubio.

Laget ble også en viktig støtte gjennom de mest krevende periodene. De hjalp til med pakking, oppmuntring og støtte de dagene ting var utfordrende.

- Det viktigste jeg har lært om meg selv er nok at jeg er mye tøffere enn jeg tror, forteller Vilde, som ikke legger skjul på at det også har vært krevende å komme rett inn på et rekruttlandslag.

Hun følte ofte på presset om å levere for laget, og dårlig samvittighet når ting ikke gikk som planlagt.

- Jeg var livredd for at jeg ikke skulle like det, for lagets skyld. Jeg har følt på mye press når jeg har følt at jeg ødelegger eller sinker laget fordi jeg ikke er like rask på å lande eller pakke.

En intens treningssommer

Treningen mot EM og World Cup var alt annet enn rolig. Thyra trente i perioder ti dager i strekk, fra morgen til kveld, med mange hopp hver dag. Lange dager med lite tid på bakken og mye fysisk belastning tok på, spesielt for Vilde, som var fersk hopper og samtidig skulle håndtere jobb og pendling.

Treningsdagene kunne være lange og utfordrende med varierende vær. Foto: Ildi Szalma.

- Lange dager med trening tar mye energi, og jeg merket også litt problemer med skuldre og rygg, forteller Vilde.

Erfaringene fra vindtunnelen ble verdifull i denne perioden. Evnen til å visualisere hoppet, holde fokus og konkurrere under press, hjalp henne til å ta inn mye på kort tid. Lagets trener, Carl-Erik Tuv, og det tette samarbeidet med jentene på laget ble nøkkelen til progresjonen.

Landslagsansvarlig i F/NLF, Marius Sotberg, har latt seg imponere av utviklingen til Vilde denne sesongen.

- Det er sjelden man tar en ikke-hopper rett inn i et utviklingslandslag, men den som intet våger, intet vinner.

Han påpeker at laget psykologiske fleksibilitet og evne til å reise seg etter motgang er noe av det mest imponerende med Thyra.

Lucky charms og kaos

Selv om konkurransehopping kan være seriøst, har laget sine små, morsomme ritualer. Før hvert hopp står Vilde og Silvana i døren og brøler sammen, et ritual som startet som en spøk etter kamerapersonen Dennis gjorde det.

- Det må vi gjøre hver gang før vi hopper ut. Og jeg sjekker utstyret mitt hundre ganger.

Kaos og små ritualer gjør treningshverdagen litt morsommere. Foto: Privat.

Hverdagen i Thyra er heller ikke uten kaos. Ifølge Vilde er Anna den mest organiserte på laget, mens Silvana og Christiane konkurrerer om å være de mest rotete.

- Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger de to har lagt fra seg høydemålere, gensere, t-skjorter og telefoner, forteller Vilde, og legger til at en høydemåler var borte fra den ble tatt ut av en hjelm i februar, til den ble funnet igjen rett før sesongslutt, bare et par uker før EM.

En debut for minneboken

Fra første runde i Teuge var nervene til å ta å føle på. Presset var stort før hennes første internasjonale konkurranse utendørs.

- Jeg var veldig spent og nervøs, men håpet vi skulle prestere godt som lag, sier hun.

Hun er særlig stolt over første og andre runde, der laget fikk mest poeng. Humør og samarbeid holdt godt gjennom alle de ti rundene.

- Det var en helt fantastisk følelse å lande etter siste hopp og vite at vi hadde tatt sølv i EM og World Cup.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Mange konkurrenter trodde ikke på at hun hadde tatt AFF-kurs samme år.

- Det er litt morsomt at jeg gjorde mitt første hopp 2. juni, og akkurat tre måneder senere, 2. september, sto jeg på pallen med medaljen rundt halsen.

Det tok bare tre måneder fra AFF til pallplass. Foto: Privat.

Nye mål

For Vilde og Thyra er sølvet bare begynnelsen. Laget planlegger allerede 2026-sesongen med et klart mål om VM-medalje.

Vilde har også begynt å se utover egen konkurransekarriere. Høsten 2025 tok hun sine første steg som coach på en vindtunnelcamp arrangert av onkel Ronny. Dette gav mersmak, og hun håper på sikt å ta ut instruktørlisens.

Vilde har lang erfaring og gode ferdigheter i vindtunnelen. Foto: VossVind.

Handler om å tørre

At reisen til Vilde er uvanlig er det liten tvil om. Fra første hopp til internasjonal medalje på tre måneder er det få, om noen, som har gjort før. Historien til Vilde viser hva som er mulig når erfaring, samarbeid og målrettet innsats kombineres.

- Kjør på. Det er aldri for sent å starte, og det er utrolig gøy å være en del av et lag. Alt handler bare om å tørre.