Advertising - all you need to know
   


   

AKTUELT

 
       
    Frittfall
Frister og annonsepriser her!
 
       
    Frittfall forsider  
       
    Adresseendringer
meldes til F/NLF, sertifikat-avdelingen via Melwin, ikke til Frittfall.

 




 
Lederartikler. Redaktørens faste spalte.
 
Forbundslederen. Forbundslederens faste spalte.
 
Fagsjefen. Fagsjef/avdelingsleders faste spalte.
 
Tramp i kalotten. Sterke meninger fra leserne.
 
 

Tramp i kalotten

er Frittfalls faste vignett for meningsytringer. Vi presenterter dem kronologisk her. De vi har elektronisk står som ren tekst, andre er scannet og lagt ut som bildefiler du må laste ned. Vi jobber oss bakover, så det kommer mer!
 
Frittfall #2/11
Når leken er god

Media ser ut til å falt pladask for stuntet til Joakim Sommer og Tom Erik Heimen, som med wingsuits passerte en gjeng unge og kjekke tilskuere med få centimeters klaring et sted ved sognefjorden. Hele verden synes å være enige om at dette var et skikkelig stilig stunt, godt planlagt, pinlig nøye beregnet, og fantastisk flott gjennomført. både media og publikum jubler, på Youtube som i avisspaltene.

At hendelsen umiddelbart burde vært innrapportert til Fallskjermseksjonen som
nesten-ulykke, og de involverte satt på bakken på ubestemt tid, synes å gå de fleste hus forbi.
Som "gammel" fallskjermhopper husker jeg ennå tiden da datidens ekstrem-versjon av fallskjermsporten, BASE-hopping, var strengt forbudt i Norge, og deltakelse i slike aktiviteter medførte inndragelse av sertifikatet på ubestemt tid. F/NLF regjerte med Gadaffi -lignende jernhånd, og slo ned på all aktivitet som lå utenfor den regulerte, regelfestede og fi rkantete fallskjermhoppingen. Skulle man absolutt hoppe fallskjerm, måtte man gjøre dette i ordnede former, fra luftfartøy, med minstegrenser for fl yhastighet, utsprangshøyde og høyde over bakken ved aktivisering av skjermen. Alle som forsøkte å tøye regelverket, eller tolke det på andre måter enn de offentlig oppleste og vedtatte, ble konsekvent utestengt fra sporten.
Nå ser det ut som om virkeligheten er en helt annen. Mottoet synes å være "har man lyst, har man lov". Alle som "er noe" kjøper seg wingsuits og fl yr sikksakk mellom fjelltoppene, og TV-stasjonene lar seg villig lokke med på moroa, helt uten å skjele til gammeldagse begreper som sikkerhet og regelverk. Jackass-generasjonen gjør som de vil, både på Voss, i Trollveggen og andre steder. og skulle det av og til gå til helvete fylles bloggene av panegyrisk beundring for banebryterne og grensesprengerne som strøk med i adrenalinrushet mens de levde livet "to the max", som seg hør og bør.
Jeg er pinlig klar over at vi som hopper fallskjerm representerer en slags
marginalisert ekstrem-elite som i stor grad søker å bryte det som måtte fi nnes av grenser og lovgivning. Vi liker ikke regler, men aksepterer i en viss grad at de er der, mer for å legitimere handlingene våre overfor resten av samfunnet enn av noen annen årsak. Sånn sett blir kanskje dette litt som å kaste stein fra innsiden av en aldri så liten del av glasshuset, men jeg har likevel lyst til å spørre: Hvem håndhever regelverket for slike stunts, som offentlige media attpåtil ser ut til å betale for? Er det F/NLF? NAK? Luftfartsverket? Eller sitter de ovennevnte instansene bare på gjerdet, med kjeften åpen, siklende i samme grenseløse, apatiske beundring, i grell kontrast til regeldiktaturet vi levde med for tyve år siden?
Har Jackass-generasjonen inntatt også de innerste sirkler av det "offentlige" Fallskjerm-Norge?

Trond Strømme

 
Frittfall #1/11
Tilbake til start


Så gikk det som det måtte gå tIi slutt. Det sannsynligvis seigeste prosjektet i norsk fallskjermhistorie er kommet til en foreløpig konklusjon.

Den systematiske nedbyggingen av satsing på fallskjerm som idrett som startet rundt midten av nittitallet er nå kommet i mål. Bare synd det ikke var planlagt, for da kunne man klappe seg på ryggen og si: «Godt utført jobb.»
For oss som har vært engasjert i toppidretten innen fallskjerm i litt lengre tid enn en vanlig fallskjermhoppers historiekunnskap (som strekker seg maks til når vedkommende begynte å hoppe selv) kom meldingen om landslagets nedleggelse i september i år mer som en bekreftelse på at virkeligheten for norsk FS satsing endelig også hadde gått opp for F/NLF. Sånn sett var det en helt grei beslutning forholdene tatt i betraktning. Det gjør det dessverre ikke bedre for de utøverne eller andre aktører som står igjen med skjegget i postkassa, og med en kansellert avtale om forbundets fremtidige idrettsatsing.
Det har ikke stått på advarslene om at vi har vært på feil vei i mange, mange år. Norsk FS-satsing tok en feil sving omtrent midt på nittitallet, og til tross for gode enkeltprestasjoner på lag, så har hele grunnlaget for idrettsatsing blitt vannet ut og nå så godt som forsvunnet helt. Resultatet har gitt seg selv – det er nå for få igjen med en kombinasjon av tilstrekkelig talent, kunnskap og vilje til å satse på landslag. Ser man tilbake rundt 15 år, så er det i praksis ikke mer enn to firerlag norsk FS-satsing har dreid seg om – Norgies og Arcteryx. Det involverer en satsing på knapt et dusin mennesker totalt over 15 år. Ikke rart at vi ikke har noen igjen som står i kø og er klare for å satse videre. Hvilken sentral og gjennomgående tanke som har ligget bak ønsket om utvikling av
fallskjermsporten er det vanskelig å få øye på. Det har ikke alltid vært slik, og litt historie kan være på sin plass: Frem til rundt slutten av 80-tallet fantes det ingen satsing for fallskjermidrett. Norsk fallskjermsport var inntil da preget av
enkeltlag hvis største oppgave var å vinne NM, for så som «belønnning» å kunne representere Norge i et VM eller World Cup, og fikk kanskje deler av påmelding eller reise dekket. Men da var treningspengene oppbrukt, og resultatene ble så som så, målt internasjonalt. Norge var, til tross for at vi hadde mange gode enkelthoppere, det dårligste laget i Norden, og endte på nedre halvdel av resultatlistene i internasjonale konkurranser. Det var ingen organiserte trenings- eller utviklingsmuligheter for de som søkte å bli bedre. Alt lå opp til enkeltpersonene selv.
Etter en grundig analyse av situasjonen, ble et forslag til løsning og satsing presentert i 1988 gjennom en prosjektplan for å utvikle og forbedre fremtiden for norsk formasjonshopping. Det ble foreslått et realt løft for Norge med å satse langsiktig på fallskjerm som idrett gjennom det som ble kalt Prosjekt RW91. Heretter skulle man velge de beste hopperne, uansett hvor de
kom fra i landet, og sette sammen de beste lagene som var mulig med beste hopperne tilgjengelig. For å unngå gnisninger mellom klubber og enkeltpersoner ble det leid inn en ekstern trener som tok avgjørelsene for sammensetting av lag basert på prestasjoner, og ikke hvem som kjente hvem. Dette var et helt nytt konsept innen fallskjermsporten, og hadde aldri vært prøvd før i noe land i verden. Derfor ble dette også sett på med en blanding av mistro og interesse, for «alle» visste jo at de beste til å hoppe sammen var de som hadde funnet hverandre selv som kompiser eller slikt.
Så feil kunne man ta. Prosjektet ble en formidabel suksess, og prosessen og ideene bidro sterkt til å fl ytte Norge fra jumbo opp til å lukte på medaljer innen totre år, og med en bred utvikling av norske fallskjermhoppere. Interessen fra utlandet vokste, og fl ere land begynte å snuse på samme type idé for utvikling av sine egne landslag. Prosjektideen fi kk lov til å rullere videre innen FS-resultater på siste 12 NM som system gjennom et helt tiår gjennom en fornyelse av prosjektet, P-2000. Norsk fallskjermsport med sin metodikk og utvikling ble blant annet opptatt som prosjekt gjennom Toppidrettsenteret. Hele grunnideen var basert på at målet var å utvikle hele det nasjonale miljøet for fallskjerm, og verktøyet for det var å utvikle landslag og bruke landslagssatsingen for å rekruttere og lære opp hoppere fra alle klubber i hele landet. Medaljer skulle ikke være et mål i seg selv, men prosessen var målet. Nå skulle det være mulig for alle å være med, og de som satset, trente og viste seg kompetente ble tatt med etter uttak. På det meste besto landslagsgruppen på rundt 20 personer, og var frontet av et åtterlag som hovedmotor, deretter et firerlag (som var inngangsportalen til åtteren), og til slutt et firrer rekrutteringslandslag. Konseptet Basicsleir ble introdusert – som en fortreningsleir for uttak til landslagsgruppen. Finansieringen kom på plass gjennom en langtidsplan i F/NLF, og for første gang i norsk (og internasjonal) fallskjermhistorie hadde man fått til et program for systematisk trening og uttak til landslag som skulle representere Norge videre. Selv om man kjenner igjen deler av systemet enda i dag (før det raknet fullstendig), er det langt fragrunnkonseptet som prosjektet ble bygget på. Ett sted på veien mistet man syne av metodikken, og man fravek det essensielle i forhold til å kunne drive prosjektet videre. Ambisiøse deltagere innen prosjektet, som hadde fått opplæring og egen utvikling gjennom systemet, fant ut at det ville være mye bedre (for dem) at man satset alle pengene på færre mennesker, for så å sikte inn mot en utvikling der man ensidig gikk for medaljesatsing istedet for å jobbe på en bredere front. I løpet av få år ble stemningen snudd, åtterlaget og prosjektgruppen knaket i sammenføyningene når det var slik at halvparten helst ville hoppe alene, og mange talenter forsvant i prosessen.
Nå skal man ikke uten videre klage på at idrettsutøvere tenker på seg selv og egen utvikling og vil det beste for seg selv. Det er en erkjennelse at det er bare slik man kan nå langt, noe som også ble bevist de senere årene. Men det man glemte, eller mistet av syne, var helhetsbildet. Ved hjelp av svake styrer innen F/NLF ble satsingen gradvis endret fra det å favne om å utvikle en større gruppe hoppere, mot en ensidig satsing av kun firer videre. I praksis overlot man også styringen av landslagene til landslagene selv. Naturlig nok, med færre muligheter for utvikling falt da mange gode hoppere av lasset og begynte med andre ting.
På få år ble dette selvforsterket, og man så snart at firerlaget ikke hadde noen mål om å gi seg på lang tid, så hvorfor skulle nye hoppere da bruke tid og penger på å «stå klare» for uttak, når det praksis viste at det ikke ble noen endring på et tiår. All konsentrasjon om norsk fallskjermidrett ble fokusert på en liten gruppe mennesker. Dette var selve essensen i prosjektplanen at man måtte styre unna – og var beskrevet som en av de store utfordringene man måtte unngå. Selv når daværende landslag etter seks år annonserte at de skulle trekke seg, og det da skulle bli rom for uttak av nye hoppere som nå var klare på at det var «deres tur», så endret dette seg når de bestemte at de allikevel skulle fortsette i flere år fremover etter uttaket var igang. Her forsvant mye gnist og hoppglede blant mange talentfulle hoppere som hadde satset på at det nå skulle være mulig selv å kunne utvikle seg som konkurransehoppere – flere sluttet mer eller mindre også å hoppe etter dette.
«Betalingen» man så for seg tilbake til norske hoppere, som til syvende og siste fi nansierte hele innsatsen fra F/NLF var at landslagene skulle gi kunnskap tilbake til klubber og hoppere ved å kjøre seminarer, leire etc. Dette fungerte rimelig bra for daværende landslag, Norgies, de første årene, men ble vannet ut etterhvert som laget ble såvidt gode at de luktet på medaljer. Da ville jo enhver forstyrrelse være uønsket i forhold til at det tok ressurser fra trening som måtte til for å nå det nye målet. Deres mål, ikke nødvendigvis norsk fallskjermsport sitt mål, selv om få da husket noe tilbake til hva utgangspunktet var. Det ble ikke bedre med neste laget, Arcteryx etter at de tok overrundt 2004. De ble knapt sett på norske hoppfelt i deres dager, og har knapt vært sett siden som enkelthoppere. Nedturen
dette utviklet seg til begynte å bli mer og mer synlig, selv om de som styrte ikke signalene og advarslene som sto som spikret på hangarveggen. I løpet av disse årene hadde F/NLF forlagt alt som het langsiktige mål, bredde og utvikling, og blandet sammen sine mål med ambisjonene til landslagene. Disse fikk fortsette mer eller mindre uforstyrret videre. Hvorfor ikke? Norge presterte bra over tid, var et land å regne med, og for alt vi vet var enkeltpersoner i F/NLF fornøyd med at dette var et resultat av «deres» innsats som ledere. Mer feil kan man ikke ha tatt.
Så ble de flinke og da, det skal ikke underslås. Med tre bronsemedaljer over tre VM (1999, 2001 og 2003) må man bare bøye seg i støvet for hva de har prestert for seg selv, og den egeninnsats og ståpå vilje de viste gjennom disse årene.
Avstanden til etterfølgerne ble bare større og større. Da Norgies til slutt ga seg og Arxcteryx kom på banen (husk – da hadde vi satset alt på fi re personer i 10 år allerede), så måtte nødvendigvis disse begynne på et lavere nivå. Selv om de stadig måtte måle seg med det forrige landslaget, utviklet Arcteryx seg også til et godt internasjonalt lag. Riktignok fortsatte også verden å utvikle seg, og Norge sakket stadig litt fra utviklingen ellers og videre medaljer uteble. Det ble heller ikke satset noe på å ha talenter å ta fra underveis, og når personellproblemene innfant seg, måtte vi utenlands og importere en svenske for å kunne fylle det norske landslaget. Heller ikke dette ble oppfattet som et klart nok varsel om at vi var på gal vei. Norge forsatte ufortrødent frem, der lagene la opp målsettingene og styrene godkjente dem. To VM på Arcteryx ble nok, vi så dem knapt i Norge, svensken stakk tilbake til de dype svenske skoger, laget forsvant ut i tåka og ingen har sett dem siden. Noe videreføring av kompetanse til norske hoppere og klubber var det igjen lite av. Etter 16 års satsing på to fi rerlag eller i praksis åtte personer, (selv om det var litt utlufting på Arcteryx) og sliteskadene på dette systemet har vist seg for alvor. Og nå var avstanden til neste lag blitt såvidt stor, og man har forlengst glemt langsiktighet, planer, mål og utvikling. Ikke rart at det
ble vanskelig for det nye laget å etablere seg som et selvstendig «landslag», og det sprakk da også ganske fort. Snipp snapp snute, eventyret ute.
Så nå er ringen sluttet. Fra å være det dårligste landet i Norden på slutten av 80 tallet har vi gått via en formtopp uten sidestykke fra noen land det er naturlig å sammenligne seg med, og er nå tilbake til utgangspunktet over 20 år siden.

Så hva har dette gjort med norsk fallskjermhopping frem til i dag? Vel, for det første er en ny idrettsatsing helt i det blå og må bygges opp helt fra bunn av. Riktignok har tidene også forandret seg med hva hoppere driver med i dag, men det står ikke bedre til med freefl yere eller noen andre for den saks skyld. Vi har simpelthen ingen kultur for fallskjerm som idrett i noen av leirene. Dette bærer også preg inn i hvordan vi organiserer oss i forhold til konkurranser og idrettsutvikling. NM har utviklet seg til en slags boogie med Tordenskiolds soldater, med relativt få deltagerne som stiller opp i mange grener. Få, om noen, klubber har noen form for systematisk trening og utvikling for klubblag. Antall lag som stiller i åpen klasse har vist en synkende tendens siden 2005, og det var bare fi re lag påmeldt i 2010.
Resultatene på NM de 15 år har ikke utviklet seg mye resultatmessig, og viser ihvertfall at det ikke har vært mye kunnskapsredning som har nådd tilbake til medlemmene som har fi nansiert idrettsatsingen. Samtidig som Norge gjør bedre prestasjoner internasjonalt og vinner medaljer i VM, så synker deltakelsen på firer på NM. Gjennomsnittet på de fem beste lagene i rekrutteringsklassen var 10,3 i 2010. Det er omtrent det samme som resultatet var på tilsvarende antall lag i 2004 og 2001. Åtterresultatene, som kanskje kunne si noe om hvor mange gode hoppere som fi nnes i Norge har gjennomsnittlig gått nedover fra 1999 til
2010. Dette til tross for at man har både kjørt basicsleire i nær alle år, samt hatt en rivende utvikling med trening i vindtunnel der hoppere har brukt masse tid og penger. Se for øvrig tabell i bladet med alle FS-resultater på siste 12 NM samlet, og man kan gjøre sine egne betraktninger.
Videre: Norgescupen er i ferd med å dø av seg selv, man vet knapt hvordan den skal organiseres, og det har vært ønsket og varslet fornyelse i mange år uten at det ser ut til at det er noe som skjer der. Det som heter konkurransekomiteen vet ingen hva driver med, der kan man kanskje hevde at det ikke kommet ut et fornuftig stykke arbeid på årevis. Dommerstanden vår, i den grad den fi nnes, har ikke hatt noen form for utvikling eller personelltilgang på et par tiår, og de som våger seg inn for å prøve, fi nner fort ut at dette ikke er noe blivende sted.
Tilliten fra norske hoppere som skulle ønske å satse på idrett videre har gått helt i bunn. Norske talenter har gått i eksil i utlandet for å kunne få trent og utviklet seg som fallskjermhopper. Tilliten fra sponsorer har man også klart å ødelegge på lasset – hvilken utstyrsprodusent vil kaste penger eller utstyr etter ett norsk landslag heretter når man ser forbundet det har kontrakt med terminerer og bryter sin egen kontrakt like etter at produsentenes forpliktelser er innløst?
Kort sagt – norsk fallskjermsport driver ikke med idrett lenger. Hvordan har vi klart å hive denne arven på båten? Hva styrene i F/NLF har drevet med de siste 15 årene er i beste fall uklart. Så hva gjør vi nå? Vanskelig å si. Men historisk kan vi ihvertfall ha belegg for å konkludere og mene at man når ingensteds ved å satse på enkeltlag og tro at man kommer noe vei nasjonalt. Vi har ettertrykkelig fått dokumentert hva resultatet blir ved å satse mot medaljer i en tung gren for en liten nasjon. Det er dyrt, det tar lang tid og krever langsiktig
satsing på få hoppere for å nå noe sted. Avstanden for neste generasjon vil bare øke for hvert år som går, og gjøre det «umulig» å ta igjen forspranget. Selv en internasjonal medalje eller fl ere har vist seg å gi få, om noen, positive bivirkninger til utviklingen i nasjonen som helhet. Norge er et lite land fallskjermmessig. Vi har lite å stille opp med både menneskelig og fi nansielt for å nå internasjonale resultater i fi rer. Derimot, om medaljer skulle være et mål, så er det mer nærliggende å se hvor disse kan tas med de ressurser vi har rådighet, og innrette seg deretter.
Det viktigste må være å vite hvor man vil. Det kan også bli det vanskeligste. For å ville betyr også å måtte lede. Og å lede betyr å måtte ta beslutninger. Og der man begynner er med en visjon og et ønske om forandring for å nå et mål. Kanskje kan historien ha sitt bidrag til at man kan bygge noe nytt fra grunnen.

Pål Bergan

 
Frittfall #4/10
Verdensrekorddrama

Så kan en epoke være over – og en ny i ferd med å demre... til godt for noen og vondt for andre, mens den store gemene hop vil snu kappen etter vinden og følge der hvor tilbudet og utfordringene leder dem. Det er brann i rosenes leir om organiseringen av videre verdensrekorder i storformasjon.

Det handler nå om gruppene World Team, ledet av BJ Worth og P3 som utgår fra Perris og består i hovedsak av tre personer – Tony, Kate Cooper-Jensen og Dan Brodsky Cheinfeld der det er oppsått full skjæring.
Litt bakgrunnshistorikk: World Team ble formet av BJ Worth i 1994, og hadde som en grunnidé å samle de beste hoppere fra alle land i verden organisert gjennom lokale organisatorer for så å reise sammen og sette verdensrekorder i storformasjon. Et ambisiøst og ikke så lite suksessfullt opplegg, og gruppen kan gjennom årene notere seg for en pen samling av verdensrekorder og største formasjoner; fra 216 i Bratislava i 1994, gjennom 282 i Thailand, 357 i Thailand og til slutt gjeldende verdensrekord på 400 også i Thailand i 2006. Organsisasjonen var etter hvert godt kjent med hverandre, og det var planer
om en 500 manns i Thailand i 2010 til å følge opp dette videre, men omstendigheter med den politiske utviklingen i Thailand gjorde at man måtte se etter nye steder som kunne tilby egnet sted og flykapasitet.
P3 derimot har alltid holdt seg på hjemmebane med utgangspunkt i Perris, California med sine skills camps, 100 manns camps, invitationals, og co-organisert en rekke andre arrangementer som Jump for the Cause (kvinnelig verdensrekord med 180 damer), og også nylig brakt storformasjonscamps til Europa i Polen.
Det gruppene har hatt som felles ståsted er at det er et begrenset antall organisatorer med tilstrekkelig kunnskap og erfaring ute i verden, så man har
benyttet hverandres kapasiteter hver gang det slås på stortromma og store saker skulle på plass. Sånn sett har personene i P3 vært støttespillere og medlemmer av World Team – i hvert fall fram til nå. Med planene i sikte mot en 500 manns siktet BJ seg inn på nye steder som kunne ha interesse av å være vertskap, og kommunikasjon ble opprettet med en sheik i Dubai – tett tilknyttet kongehuset i de Forente Arabiske Emirater. Dubai er kjent som et sted som ikke snur på skillingen om de vil ha noe til å skje – med blant annet innendørs skibakker, to vindtunneller, golf og MC arrangementer i verdensklasse, osv. Nylig har de også kastet seg på fallskjermbølgen ved at de arrangerte en meget vellykket internasjonal fallskjermkonkurranse i fjor og har en ny, større konkurranse på trappene nå i begynnelsen av januar 2011. De planlegger også nå oppbyggingen av et topp hoppfelt etter modell av Eloy med tidligere verdensmestere som organisatorer (se egen sak). En verdensrekord i storformasjon ville passe dem midt i blinken i forhold til ansikt utad.
Så – hva som i ettertid egentlig har skjedd og hvem som sa hva når er det vel noe vi dødelige kommer till å få helt oversikt over. Men kortversjonen er at mens BJ forhandler med sheiken og går ut med informasjon i juni i sommer om at det kan nærme seg et nytt World Team og en 500 manns er i sikte, så viser det seg at også P3 var i loopen her med parallelle forhandlinger – og mer eller mindre snappet arrangementet foran nesen på BJ – ihvertfall i BJs øyne. Som sagt, hva som egentlig skjedde er det et par versjoner av – og sannheten, om den fi nnes, må vel i beste fall antas å fi nnes ett sted imellom ytterpunktene. Fra P3s versjon sies det at sheiken tok direkte kontakt med P3 for å be om et tilbud for å sette sammen sirkuset – og som de gode forretningsmenn og kvinner amerikanere ofte er så fremsatte P3 et velformulert tilbud og ble ”ansatt” til oppgaven. Hva som egentlig er kommet ut fra arrangørene i Dubai er vanskelig å spore eller vite med stor grad av sikkerhet – og noe må ha skjedd i prosessen da de ”valgte bort” World Team. Noe klønete kommunikasjon har i det minste foregått i prosessen – i sær mellom personer som har jobbet side om side i femten år med nettopp å organisere verdensrekorder.
Etter dette ble kjent har det gått fullstendig i knas for BJ, som var helt uforstående at noen andre fi sket i samme dammen. Spesielt hans nå tidligere venner og partnere som har nytt godt av hans mange arrangementer og på dette vis vært med og blitt opplært i hvordan man organiserer så vidt store arrangementer i et fremmed land. Det er en serie med mailer som gikk varmt en stund med kopier og blindkopier som nok ikke står igjen som noens stolte høydepunkt i fallskjermkarrieren. Nå har det seg slik at P3 aldri tok kontakt med BJ og informerte at de også innga tilbud, eller foreslo samarbeid eller noe slikt. Her er det både ære, penger og kanskje en dose testosteron i bildet – så det står fritt til alle å trekke sine egne slutninger Men gjort er gjort og for alt historien vil vise er at det nå er P3 som sitter i førersetet og skal ta på seg oppgaven. Planene er nå en 253 manns for å teste ut fl y, opplegg, etc i begynnelsen av 2012, og basert på dette en fullt arrangement året etter i 2013. Det loves ”full pakke” - med fem stretch Hercules (Sheiken kunne slenge inn fem ekstra om det så måtte være...), topp standard hoteller, transport, osv osv. Pre-planleggingen er i full gang, og det er bare tiden og veien igjen – å stable dette showet på bena fra bunnen av krever sin mann og kvinne. Pris – rundt USD 3000 for pakka – når man har kommet seg til Dubai.
Så da står fallskjermverdenen igjen med måpende blikk og lurte på hva som skjedde nå. Og hvem skal de ”holde med”? Og klarer P3 å kjøre dette ute av sitt trygge lokale miljø, med alle de detaljer som må på plass og tenkes på? Og hva med utvelgelse og organisatorer som man minst trenger 12- 15 stykker av. Pluss alle andre eksperter – oksygen – flykonfi gurasjon osv. Det vil i vesentlig grad være samme personene som har vært World Team kapteiner som er de som har erfaring nok på dette området som bør taues inn. Men er de tilgjengelige? Det var også kanskje noe som ikke var helt gjennomtenkt.
Det blir spennende tider for de som ser som mål å få én (eller enda én) verdensrekord i fallskjermkarrieren sin. Man skal ikke utelukke at det blir et vell av tilbud de nærmeste årene med benevnelsen ”uttakscamps”, ”treningscamps”, ”skillscamps” og så videre, alle med mål om å trene opp folk, få dem innrullert i karaktersystemet til P3. Uten ferske og mange 100 mannsformasjoner og større er man så godt som utelukket fra uttak videre. Og P3 er nærmest nå i den situasjon at de kan diktere enhver ambisiøse hoppers planer for de neste to-tre årene for å få sikret en plass på rekorden. Det blir altså god anledning til å få svidd kreditten i lang tid fremover.
Hva som skjer med World Team og BJ? For tidlig å si, men BJ har alltid vist seg som en stayer. Man skal ikke utelukke at noe annet skjer i den retningen også. BJ har en stor fanskare rundt i verden – og er også kjent for å kunne levere. Blir det to konkurrerende verdensrekorder rundt samme tid blir det et interessant skue fra sidelinjen. Det kan også bli seendes ut som et barslagsmål.
Tvinges folk til å velge betyr det at verken den ene eller andre gruppen får alle de beste hopperen med. Det er neppe 1000 hoppere og et dobbelt sett organsiatorer med erfaring som kan dra dette gjennom parallelt.
Og mens de store er opptatt med å stikke øynene ut på hverandre er det allerede blitt luftet en idé om å sette en 420-440 manns Europeisk rekord i mellomtiden. Som tilfeldigvis også blir en verdensrekord. Og uten en amerikaner ombord. For vi kan vel litt og vil vel leke på denne siden av dammen og?
Litt drama må det være. Det er tross alt verdensrekord det er snakk om...

Pål Bergan

 
Frittfall #3/10
Rikssenteret inn for kræsjlanding?

Didrik er bekymret For at hopperne er i ferd med å forlate rikssenteret og at konsekvensen skal bli at det råtner på rot. Han går han langt i å indikerere at årsaken er vindtunneler, hopplekkasje til utlandet, Jarlsberg og Voss.

Videre ønsker Didrik at den enkelte hopper og forbundet skal ta mer ansvar for senterets fortsatte eksistens.
Først og fremst må jeg innrømme at jeg deler Didriks bekymring om Rikssenterets fremtid. Det vil være en tragedie av dimensjoner om dørene må stenges. Som Didrik antyder vil Fallskjermnorge i så fall miste det eneste stedet vi i overskuelig fremtid med sikkerhet vil
kunne drive uforstyrret. Videre tror jeg at Didrik i stor grad har rett i sine antakelser hva gjelder vindtunnel, lekkasje til utlandet og årsakene til at Voss og Tønsberg opplever opptur. Nå kan jeg for så vidt være så enig eller uenig med Didrik som jeg bare måtte ønske. Men noe av problemene vi begge står overfor er at vi ikke helt vet. Vi antar, tror, har en følelse av, en misstanke om, osv.
Men Didrik skal ha for at han faktisk tar tak i det. Han ber om et aldri så lite ”opprop”. Han ber om at vi engasjere oss og forteller hvorvidt du ønsker et rikssenter, og i så fall hva slags tilbud du ønsker. Jeg sitter faktisk allerede på tall som indikerer at Didrik kan ha rett i flere av sine antakelser.
Som jeg skriver om i min faste spalte her i Frittfall har vi nettopp gjennomført en liten test av en spørreundersøkelse. Hensikten var for å vurdere om vi skal gjennomføre en mer omfattende og dyptgående spørreundersøkelse. Testen tok for seg vindtunnel og hopping i utlandet. Resultatene fra undersøkelsen indikerer at omkring 70% av norske fallskjermhoppere har hoppet i utlandet og at om lag 74% kommer til å gjøre det i fremtiden. Videre indikerer undersøkelsen at været og ønsket om å reise bort for å oppleve noe annet er viktigste årsaker til å reise utenlands. Pris rangeres på tredjeplass. Om lag 40% har flydd i vindtunnel, og om lag 46% er sikre på at de vil gjøre det i fremtiden. Hele 48% har ikke bestemt seg. En av to vil bruke inntil 25% av budsjettet på vindtunnel, mens ca en av fire
vil bruke hele 50% av budsjettet.
Når man først skal hoppe oppgis både trivsel på feltet, effektivitet, opplevelse ogtilgjengelighet som viktigere enn lav slotpris. Dette er essensiell informasjon! Dette er informasjon som gjør at man kan begynne å forstå. Noe som gjør at man kan begynne å fatte noen velfunderte beslutninger. Uten fakta på bordet kan vi fortsette å synse og tro så mye vi vil. Men det vil aldri bli noe annet enn mer eller mindre kvalifi sert synsing.
Antallet aktive fallskjermhoppere, tandemer og antall hopp har vært relativt sett stabilt de siste årene. Samtidig har kapasitet og tilbud økt, både i Norge og utenlands. Det betyr at det er flere som konkurrerer om omtrentlig den samme mengden: Det noen får, er det andre som mister. Om Didrik håper at den jevne hopper på generell oppfordring vil strømme til for å redde Æra tror jeg han tar feil. Spørreundersøkelsen indikerer nemlig at det er helt andre ting enn lojalitet eller omtanke som motiverer og driver den jevne fallskjermhopper her til lands. Det må nok andre virkemidler til. Men, det er mange ubesvarte spørsmål. Jeg, og andre med meg, kan ha meninger om hvordan OFSK driver Rikssenteret. Men Forbundet har ingen tradisjon for å legge seg opp i driften, eller drive markedsregulerende tiltak. Og det skal nok renne en god del vann før akkurat det endrer seg. Men dersom vi ikke har leietakere som klarer å drive Rikssenteret og Fallskjermnorge sier klart ifra at senteret må bestå, tja – hvem vet? Forbundet har drevet senteret før. Det finnes flere mulige og sannsynlige modeller.
Om vi ser på rammebetingelsene er det faktisk et paradoks at Rikssenteret opplever nedgang. Det er ingen steder her til lands hvor kan vi drive så fritt som på Østre Æra. Og det fi nnes ingen indikasjoner per i dag som tilsier noe annet for fremtiden. Men da snakker jeg kun om rammebetingelser. Allikevel, og i bunn og grunn, er det som Didrik antyder: Opp til deg. Vi kan alle delta i hylekoret. Men det er du som bestemmer hvor, når og i hvilken anledning du skal hoppe. Hvor mye penger du har tenkt å bruke på hopping her hjemme, utenlands, på vindtunnel. Jeg imøteser e-poster, og gleder meg til å lese dem!

Thomas Becke

 
Frittfall #3/10
Har tiden flydd fra Rikssenteret

I skrivende stund er sesongen på hell, og som vanlig begynner det å ryktes om antall hopp på de tre største Hoppfeltene i Norge.

Voss har åpenbart hatt en kjempesesong, og det er visstnok satt ny rekord i antall utførte hopp. Gratulerer så mye! Utfra det jeg hører hoppes det tandem på Jarlsberg som aldri før, og
selv om det fortsatt er en del venting virker det som om også mange hoppere fortsatt fi nner veien til ”solhullet” i Vestfold for et hopp eller to en ettermiddag eller helgedag.
Ved Rikssenteret på Østre Æra har det igjen vært en svak sesong. Antall AFF elever holder seg stabilt på et bra nivå, men det gjennomføres sannsynligvis vesentlig færre tandemhopp og vanlige hopp enn på mange år. Det overrasker ikke hvis både Voss og Tønsberg i år utfører fl ere hopp i perioden mai til midten av september enn det vi klarer på Æra.

Hvorfor?
I 2007, 2008 og 2009 var det flyproblemer, mens det visstnok har vært mye dårlig vær de 3 siste sesongene. Det første er for så vidt korrekt, det andre ikke direkte feil. Jeg tror likevel det er på tide å erkjenne at tiden har løpt fra driftsmodellen på det Rikssenteret hvor det ble utført over 20 000 hopp årlig i perioden 1998 til og med 2006, og hele 25 000 hopp i 2004. Godt eller mindre godt vær, ett eller to f y – det er ikke her den største utfordringen ligger.
Norske hoppere flyr vindtunnel for mange hundre tusen kroner årlig, og lekkasjen til Sverige med sine nå drøye 150 kroner i slotpris har ikke blitt mindre de siste årene.
Voss fallskjermklubb har utviklet sitt anlegg på Bømoen til å bli et (inter)nasjonalt freeflysenter, hvor mulighetene for erfarne hoppere til også å gjøre andre spennende og uvanlige ting står i kø. Ekstremsportveko er et stort trekkplaster i seg selv, men med NordicMeet og Voss Freefl y Festival viser også klubbmedlemmene stort initiativ og evnen til å tiltrekke seg hoppere fra hele verden.
Tønsberg fallskjermklubb har på få år etablert et hoppfelt på Jarlsberg som ”renner over” av gamle og nye magehoppere, og gjør fl ere tandem på en vanlig onsdag enn de fleste mindre klubber gjør per måned.
Oslo Fallskjermklubb på Æra har på noen få år gått fra å drive to ”20-hopperes” AN-28 deler av sesongen til knapt å trenge Porter nummer to på lørdager i juli! Hva har skjedd?
Min påstand er at Østre Æra har blitt identitetsløst. Bømoen har blitt ”freeflyfeltet” og Jarlsberg ”magefeltet”. Rikssenteret er verken eller. For få år tilbake var Æra stedet man dro for å hoppe mye, fra tidlig morgen til sen kveld og til lave slotpriser. I tillegg har det i lange perioder vært et godt sosialt miljø, som nå kanskje er det eneste argumentet for å reise den lange veien til stripa i skogen. Med normaliserte slotpriser og høy innregistreringsavgift
er ikke attraksjonskraften den samme lenger – spesielt ikke når det finnes to gode alternativer.
At en tandemelev velger å kjøre en time fra Osloområdet til Tønsberg i stedet for nesten tre timer til Æra er heller ikke veldig overraskende, og uten tilstrekkelig med tandemelever er det svært få klubber som klarer seg økonomisk. Noe må gjøres, og det må gjøres nå.
Hvilke fordeler har vi hoppere så på Rikssenteret vårt? Tjaa…
• Ingen restriksjoner på take-off og landingstider. Det betyr at vi kan hoppe opptil 17 timer i døgnet midtsommers hvis det er behov.
• Ingen naboer som klager eller bryr seg.
• En kommune som svært gjerne vil at vi fortsatt skal ha drift.
• Norges desidert største og mest komfortable innendørs pakkematte.
• Norges suverent beste infrastruktur på et hoppfelt, tilrettelagt for +/- 150 samtidige hoppere.
• Norges mest effektive manifest/flydrift – når det er nok hoppere på feltet.
Listen kunne vært mye lenger, men poenget er at Æra er fallskjermhoppernes fristed utenfor alfarvei, hvor vi innen rimelighetens grenser kan gjøre nesten akkurat som vi vil! Det er ingen selvfølge at de to andre store hoppfeltene får drive uforstyrret i fremtiden, ettersom de ligger i eller svært nær tettbebyggede områder. På Æra er nærmeste nabo en nedlagt campingplass
(tilfeldig?) forsvarets skytefelt og beverdammen!
Hva skal Rikssenteret ditt være i fremtiden? Rikssenteret ditt ja, du leser riktig. Oslo Fallskjermklubb som drifter senteret på kontrakt for F/NLF er kun en operatør. Det er vi hoppere som ”eier” Rikssenteret, og som nå må vise ansvar ved å engasjere oss i fremtidsplanene. Gjør vi ikke det tror jeg lekeplassen vår ”dør på rot” i løpet av få år.
Selv har jeg vært på Voss og hoppet AFF, gjort fantastiske innhopp, flydd fosser, breer og fjell med mer sju av de siste åtte årene, og siden 2008 også hoppet AFF på Tønsberg. I tillegg har jeg hvert år siden mitt første hopp i 1997 vært på Æra, alt fra 1-2 uker og opptil 7-8 uker per sesong. Det gir grunnlag for å gjøre seg noen tanker o hva som har vært, og hva som kan og bør bli. Jeg håper du også tar deg tid til å reflektere litt over hva slags Rikssenter vi skal ha i fremtiden.
La ikke dette bli en debatt om hvor heldig OFSK har vært opp gjennom årene med lav husleie og gunstig flyavtale, eller hvor mye OFSK har, eller ikke har betalt av kostnader til bunk-house og nødvendige oppgraderinger som F/NLF egentlig skulle eller burde ha betalt. Gjort er gjort og spist er spist!
Jeg tror tidligere diskusjoner om hvor mye Oslo Fallskjermklubb skal betale i leie for Rikssenteret i løpet av få år må snus til hvor mye F/NLF må bidra med i driftsstøtte for i det hele tatt å ha et operativt Rikssenter – hvis ikke utviklingen snus til det positive.
Spørsmålet mitt til deg er derfor et enkelt ja/nei spørsmål: skal vi hoppere fortsatt ha og forvalte et rikssenter for fallskjermidrett?
Er svaret ditt ja oppfordrer jeg deg til å sende en mail til formann@fallskjerm.no og fortelle tre ting som er bra og tre ting som bør bli bedre på Rikssenteret ditt neste sesong. Fyll gjerne på med ønsker om events, organizere, kurs eller annet som du mener et Rikssenter burde tilby oss hoppere.
Er svaret ditt nei er jeg sikker på at formann Thomas Becke i F/NLF gjerne vil vite det: fallskjermseksjonen@gmail.com Ønsker du å være anonym kan du sende mail til meg på didrik@fallskjerm.no så skal jeg formidle videre – uten avsender.
Gidder du ingen av delene er du kanskje som fallskjermhoppere fl est: mest opptatt av å betale minst mulig per løft, og gjøre minst mulig annet på hoppfeltet enn å hoppe… Tar du utfordringen?

Jan Erik Dietrichson

 
Frittfall #2/10
Tilsvar: Ispose til lakkerte tær

Jeg ser at det blir stilt spørsmål av Tone Bergan om det er tallgrunnlaget nok for å si at en kvinne har større sjanse for å skade seg enn en mann i fallskjermhopping. Ja, jeg mener det er et tilstrekkelig tallgrunnlag.

Tallgrunnlag
I den tiden jeg satt i SU hadde jeg oppgaven med å lese innsendte hendelsesrapporter for så å finne tendenser og skrive om disse i Frittfall. Noen av tendensene jeg har skrevet om er:

  • De fleste landingskader skjer under en Navigator  hovedskjerm.
  • De fleste reservetrekk skyldes feilfunksjonen  tvinn og spinn.

Det ble ikke blitt stilt spørsmål de gangene om jeg hadde nok tallmateriale til å si at det faktisk var en tendens. Til tross for at jeg da bare så på hendelser innenfor en periode i et kalenderår. Jeg vil tro at grunnen til det er at disse emnene er mindre såre og ikke setter de samme følelsene i sving.
I forrige Frittfall la jeg fram tall fra året 2009 og noen tall fra 2008. Jeg har også sett på statistikk fra Norge flere år tilbake og tendensen er den samme. Fagsjefen vår, Jan Wang er den man bør kontakte hvis man vil ta en nærmere titt på disse hendelsene på egen hånd. HI'ene har også tilgang på innrapporterte hendelser fra 2002 fram til i dag. Antallet hendelser tilgjengelig er 853 pr. 3. juni 2010.
Det er ikke bare i Norge man ser den samme tendensen.
Hvis man går inn på denne web-adressen; http://umu.diva-portal.org/smash/get/diva2:202326/FULLTEXT02, finner man en oppgave, Dangers In Sport Parachuting, skrevet av Anton Westman, Universitetet i Umeå fra 2009. Oppgaven består av fem forskjellige studier. Den ene er en studie av hendelser med personskade, uten dødlig utfall, i Sverige i tidsrommet 1999-2003. Sitat fra oppgaven: «Women were over-represented among injured skydivers. Women also had a significantly higher proportion of landing injuries than men.» Det neste sitatet fra oppgaven antyder at dette kanskje kan være et funn som kan være vanskelig å forklare: «The larger landing injury proportion within the female group is intriguing.»
Jeg anbefaler alle fallskjermhoppere å lese oppgaven. Den er bra og har mye nyttig informasjon.
IPC (International Parachuting Commission) Technical og Safety Committee samler inn ulykkesrapporter fra sine medlemsland. Fire land blir regnet for å kunne stille med spesielt pålitelige og valide data; Finland, Frankrike, Sverige og Norge.
Med tall fra både Sverige og Norge mener jeg at jeg har et godt tallmateriale og har dekkning for å kunne si at kvinner har en større risiko for å skade seg under et fallskjermhopp enn en mann.

Stigmatisering?
Tone mener at det å si at kvinner har større skade for å skade seg enn menn virker stigmatiserende og ikke har noen hensikt. Jeg er uenig i dette. Enhver fallskjermhopper kan ta en evaluering av egne ferdigheter.
Hvis du må lappe hoppdressen ofte på knær og rumpe, reparere riggen din flere ganger i året og må sitte på bakken på grunn av skader oftere enn på grunn av dårlig vær. Da skjønner du at ferdighetene kan forbedres, selv om du er mann og leser en artikkel jeg har skrevet i Frittfall.
Er du jente og lander alltid der du har planlagt, har funnet ut at frontriserhåndtakene ikke bare er der til pynt og gleder deg til skjermtur og landing like mye som til frittfallet. Da tror jeg ikke at du vil skade deg mer av å lese en artikkel jeg har skrevet i Frittfall. Jeg tror heller ikke at menn på feltet vi ha mindre tillit til dine ferdigheter etter å ha lest min artikkel. Såpass tillit har jeg til den jevne hopper i F/NLF.
Men når vi har en gruppe på 17,6 prosent av de lisensierte hopperne som i 2009 stod for 31 prosent av alle uhellene, og statistikken viser den samme tendens foregående år og også det samme i et land vi ofte sammenligner oss med. Da mener jeg at det vil være logisk å prøve og finne ut hvorfor det er sånn og hva vi kan gjøre for å minske risikoen for denne gruppen spesielt. Når kjønn kanskje er en medvirkende faktor, så bør den også kunne drøftes som alle andre mulige medvirkende faktorer når vi skal ta en beslutning og trekke en konklusjon.
For å endre tendensen til at kvinner oftere skader seg har jeg tro på samlinger som Flying Chicks som holdes hvert år på Rikssenteret. Der samles en stor andel av kvinnelige fallskjermhoppere i Norge. Personer som f.eks. Ditta Valsdottir, som har høy kompetanse og er en bra fallskjermtrener, holder skjermflyvingsseminar og debriefer landinger. Dette er et tiltak rettet direkte mot en gruppe som står for en stor andel av uhellene vi har. Det er et et tiltak jeg tror vil gi resultater. Moro er det for deltakerne også.
Jentelanding!
Jeg er enig at begrepet «jentelanding» som da skal beskrive en usymmetrisk flare, er en uting. Dette tok jeg også opp på Fagseminaret i vår. Men for de som da velger å utføre en jentelanding anbefaler jeg å ta med støttebandasje og ispose med til feltet :)

Morten Kristoffersen

 
Frittfall #2/10
Tilsvar: Jenter skader seg - gutter dør...

Morten skrev i forrige Frittfall om ”Jentelandinger” og kom med noen betraktninger rundt kjønn og hendelser. Han spør om hvorfor det er større sjanse for at en kvinne skader seg når hun hopper fallskjerm enn det er for en mann? Og om kvinner tar større sjanser enn menn i fallskjermhopping?

Han spør videre om instruksjonsmetodene vi bruker er uegnet for kvinnelige elever? Og om kvinner har medfødt mindre talent for fallskjermhopping enn menn? Og til slutt om vi kanskje bør ha krav om større og snillere hovedskjermer for kvinner…
Mange spørsmål, uten at grunnlaget for spørsmålsstillingene er nevneverdig tilstede. Grunnen til at alle disse spørsmålene dukker opp, er at Morten mener at det er en overhyppighet av jenter som skader seg, i forhold til hvor mange jenter som hopper fallskjerm. Og Morten etterlyser svar fra fallskjermjentene selv.
Og her kommer svar fra én fallskjermjente: Jeg sitter ikke med fasiten, men etter 26 år som fallskjermhopper har jeg gjort meg noen tanker.
Som overskriften sier, kan statistikk brukes til så mangt. Den kan også brukes til å si at mens jenter skader seg, så er det gutta som dør. Det generelle inntrykket er at jenter kan være småklønete, mens gutter tar større risiko. Vår egen statistikk viser at det har vært 37 dødsfall i perioden 1963-2009, dvs. så lenge det har vært sivil hopping i Norge – fire av disse var kvinner. Av disse fire dødsfallene vet vi at ett av dem var direkte relatert til utstyrssvikt, så hopperen hadde selv ingen mulighet til å påvirke utfallet (og dermed blir vel kjønn uvesentlig).
Av de totalt 37 dødsfallene, døde 31 i Norge, og seks norske hoppere døde i forbindelse med hopping i utlandet. Ingen jenter har omkommet ved hopping i utlandet. Av det kan vi slutte at det er større risiko for å dø dersom du er gutt enn jente, og risikoen er enda større dersom du er gutt OG hopper i utlandet.
Flåsete, sier du? Dette kan vi regne på. Jenteandelen i norsk fallskjermhopping ligger mellom 17, 6 % og 27%, avhengig av hva og hvordan vi regner. Vi finner fort ut at for å kunne si noe om sannsynlighet og om hvor vidt resultatene er tilfeldige eller ikke, så kreves det et bedre tallgrunnlag.
Uansett, og kanskje spesielt hvis vi svelger teorien om at jenter har medfødt mindre talent for fallskjermhopping enn gutter, skulle vi hatt flere jentedødsfall. Eller om vi tror at jenter tar større sjanser enn gutter. Flere må dø, dersom vi skal få en brukbar statistikk. Poenget mitt er at statistikk kan brukes til så mangt, og misbrukes til mye mer.
“Many accidents are said to be due to human error. While this may be true, it is about as helpful as saying that falls are due to gravity”
Hvorfor driver vi med hendelsesrapportering? - Fordi vi er pålagt det? Tja…. den rent formelle grunnen er at vi er pålagt å ha et system for å gjennomgå rutiner og opplæring, og om mulig avdekke systemsvikt og kunne korrigere systemene våre slik at tilsvarende feil ikke blir gjort igjen. Hentet ut av læreboka for risikostyring.
Minst like viktig er det at vi skal kunne lære av feil, slik at de ikke blir gjentatt. De aller fleste lærer av sin egen lave sving, sin egen harde landing eller sitt eget lavtrekk – men hensikten er at vi også skal kunne lære av hverandres feil. Aller helst skal du kunne lese en hendelsesrapport og tenke: ”Dette kunne ha skjedd med meg også! Hva vil jeg ha gjort i denne situasjonen? Er dette noe jeg kan trene på, eller forberede meg på?”
Hva tror du skjer når en gutt leser om ”jentelanding”? Lett å hoppe over – det kan jo ikke skje meg! Ikke bare er jentelanding et særdeles dårlig definert begrep, det medfører også at 80% av hopperne tenker at ”dette angår ikke meg”. Er det det vi ønsker? Nei, tvert i mot.
Det er fort gjort å forklare hendelser med at ”slik er det bare….jenter er ikke noe særlig gode til å tenke tredimensjonalt. Og de er dritdårlige til å kjøre skjerm.” Tenk om vi tok samme tilnærming til dødsfallene som følge av høyhastighetslandinger: ”Ja, ja, gutter er gutter, og de er nå alltid ute etter fart og spenning. De skal nå konkurrere i ett og alt. Da må det jo gå galt en gang i blant.”
På dette punktet er jeg enig med Morten – det er viktig å finne de bakenforliggende årsakene. Er det elementer vi kan endre i opplæringen vår? Er det måter vi kan unngå at de samme feilene gjøres om og om igjen? Og ikke minst, er det måter vi kan gjøre jenter mer selvsikre og trygge på seg selv i landing med skjerm?
Men påstanden alene ”Det er større sjanse for at en kvinne skader seg når hun hopper fallskjerm enn det er for en mann” fører ingensteds hen, annet enn en stigmatisering av alle jenter som hopper fallskjerm. Stigmatisering – i form av en sterk sosial motvilje mot personlige egenskaper, meninger eller holdninger som strider mot kulturelle holdninger. Stigma blir ofte definert som «en diskrediterende egenskap som diskvalifiserer personer fra full sosial aksept». I dette tilfellet er det altså kjønn som er den personlige, diskrediterende egenskapen.
Dessverre er vår statistikk ikke god nok (vi gjør ikke mange nok hopp) til å trekke så mange slutninger. Vi kan selvsagt forsøke å underbygge både det ene og det andre – vi kan finne ”bevis” på at gutter hopper med en høyere vingebelastning enn jenter. Jenter brekker ankelen lettere enn gutter. Det er langt flere gutter enn jenter som hopper fallskjerm, noe som indikerer at dette nok mer er guttenes arena enn det er jentenes arena.
Arv eller miljø? De fleste vil si seg enige i at en gjennomsnittlig fallskjermhopper neppe er representativ for en gjennomsnittlig nordmann. Allerede den dagen du bestemte deg for å hoppe fallskjerm, beveget du deg bort fra gjennomsnittet. Er det da riktig å fokusere på kjønnsforskjeller?
Arv og miljø påvirker alle egenskaper ved alle mennesker, jenter så vel som gutter. Oppfatningen om at en gitt egenskap må påvirkes av enten arv eller miljø, er biologisk sett en uholdbar forestilling. «Arv eller miljø»-debatten har vært mest opphetet når det gjelder menneskelig adferd. Også her gjelder at både arv og miljø (inkludert kultur) påvirker adferden vår. Vanligvis er det ikke spesifikke adferdsmønstre som er arvelige, men de ubevisste tilbøyelighetene eller disposisjonene som ligger til grunn for disse. Læring står heller ikke i motsetning til verken arv eller miljø. Det er genene som muliggjør og begrenser evnen til læring, og miljøet som er avgjørende for hva vi lærer.
Tilbake til de genetiske forskjeller – jo da, de finnes: Helt generelt er gutter flinkere til å tenke tredimensjonalt, har et sterkere konkurranseinstinkt og er også mer opptatt av å måle lengden på tissen sin enn det jenter er. Det er allikevel risikabelt å komme med for generelle betraktninger og stereotype fremstillinger. Det er neppe slik at samtlige gutter i fallskjermmiljøet er bedre til å lande skjerm enn det jentene er, eller at samtlige gutter er mer talentfulle enn det jenter er…..
Tilbake til poenget mitt: Vi skal kunne lære av feil, slik at de ikke blir gjentatt. Vi ønsker å kunne lære av andres feil også. ”Holdning, kunnskap og ferdighet” er nøkkelord i forhold til hvor trygg og sikker du blir som fallskjermhopper. Hvor god fallskjermhopper du blir, avhenger av din evne og motivasjon til å forbedre deg på disse tre områdene. La oss holde fast ved det – uavhengig av om du er gutt eller jente…….
Min oppfordring til Morten blir derfor: Glem kjønn (i alle fall i opplæringssammenheng)! Dersom problemet er manglende forståelse for hvordan en fallskjerm fly – så kall det det. Er problemet dårlig flare/usymmetrisk flare eller manglende flare, så si det. Vi kan alle lære og bli bedre (til tross for at noen av oss er jenter). Begrepet ”jentelanding” beskriver ingenting, og gir ikke et godt grunnlag for læring.
Hilsen en som gjør jentelanding hver eneste gang.

Tone D. Bergan

 
Frittfall #2/10
Tilsvar: Sikkerhet og gjensidig tillit

Helge Titlestad hadde under Tramp i kalotten et innlegg i siste FF hvor han stiller spørsmål ved SU sin måte å behandle og utstede serviceordrer på og materiellkontrollørene sin tillit til SU.

Jeg skal ikke gå inn i en teknisk diskusjon for eller i mot de forskjellige SOer som er utstedt, men si litt om SUs måte å tenke på.
SU sitt primære mål er å forebygge ulykker og uhell blant våre hoppere. Vi er et lite land med relativt liten aktivitet som vi kan bruke som erfaringsgrunnlag. I våre avgjørelser er vi derfor avhengig av erfaring høstet ute i den store verden og de innspill vi får fra andre land og gjennom de internasjonale organisasjoner vi er medlem av (PIA, IPC ). De fleste serviceordrer utstedes av produsenten av utstyret og er da relativt enkle og forholde seg til. Andre ganger gjør vi (og andre land) erfaringer som tilsier at vi må reagere med påbud eller anbefalinger. I hvert enkelt tilfelle søker vi informasjon og anbefaling fra produsenten(e) av angjeldende utstyr. Det er ikke alltid vi får slik informasjon eller produsenten(e) av forskjellige årsaker ikke vil gi noen anbefaling. Da må vi bygge våre avgjørelser på den informasjonen og erfaringen vi har. I slike tilfeller er vår holdning at sikkerheten kommer først.
Et eksempel: I juni 2003 fikk vi informasjon fra en produsent av utløserpinner om at de hadde mottatt rapport fra tre seletøyprodusenter hvor utløserpinnen på reservehåndtaket var brukket og at dette også kunne være tilfelle hos andre seletøyprodusenter.
Skulle vi vente med å reagere og se hva dette var eller skulle vi utstede servicordre hvor alle rigger i Norge var groundet til mer info var tilgjengelig og nødvendige tiltak var klarlagt? Til tross for at hele Fallskjerm Norge ble satt på bakken i beste sesong var ikke avgjørelsen vanskelig.  Den ble tatt umiddelbart og var soleklar! Man kan kalle det ryggmarkrefleks, men sikkerheten kommer først.
I saken med Atomriggen reservepilotene var det også viktig å reagere raskt ”off season” på bakgrunn av ”indikasjoner” og den informasjon vi hadde tilgjengelig.  Hadde vi ventet med å sette inn tiltak etter at all informasjonen var tilgjengelig, kunne vi endt opp med at mange rigger måtte hovedkontrolleres om igjen og at mange rigger sannsynligvis ikke ville ha vært klare til sesongstart.  
Helt siden vår organisasjon ble etablert tidlig på 60 tallet har vi laget vårt eget reglement og utøvd stor grad av selvjustis. Dette har vi fått lov til av luftfartsmyndighetene fordi vi har tatt vare på denne tilliten og håndtert sikkerhetsaspektet på en god måte. Jeg er overbevist om at vi fortsatt er tjent med å ha det slik. Det krever at vi håndterer de utfordringer sikkerheten i vår sport gir oss, på en ansvarlig måte.
Så til utøvelsen av materielltjenesten. Vi har mange dyktige MKer i dette landet som gjør en meget god jobb for at alle skal ha utstyr som fungerer godt og sikkert. Jeg er overbevist om at de aller fleste av disse har tillit til SU sine avgjørelser og ser nødvendigheten av de reaksjoner SU kommer med.

Rolf Inge Sotberg, materiellsjef F/NLF på vegne av SU

 
Frittfall #1/10
Sikkerhet og gjensidig tillit

I referat fra SU-møte #3 2009 påpeker SU at "det er lov å være uenig i sak, men SU aksepterer ikke at denne uenigheten resulterer i at SO’ene ikke blir etterkommet".

Dette refererer til at enkelte MKer ikke har Super Tack-et softlinks fordi de er uenig med SU i at løse softlinks er et problem.
Med sikkerhetssystemet vi har i dag er det opplagt at alle serviceordre må følges, uansett om man er enig med SU eller ei. Men hvorfor velger da noen MKer å ignorere SU? Er de for late til å sette fast en enkel SuperTack, eller ligger det mer bak?
Det har kommet et par kontroversielle serviceordre/servicebulletiner i det siste. Servicebulletin 0901 om TruLok toggles er en – her kan man diskutere om å følge produsentens pakkemanual faktisk er sikrere i en togglesfyring-situasjon enn å følge SUs anbefalinger. Et kjapt søk på dropzone.com finner flere som har kommentert at det ble mindre tvinn etter togglesfyring hvis styrelinen går rundt TruLok-pinnen, og ingen har kommentert at det er vanskelig å få ut pinnen i en slik situasjon. Nå ble etterhvert SB 0901 gjort frivillig, men mens den var obligatorisk fikk jeg selv høre fra en relativt respektert norsk MK at jeg burde ignorere SU og legge løkken rundt pinnen.
Den siste kontroversen er groundingen av Quick 3-piloter (Serviceordre 0904), der SU la seg på en veldig restriktiv linje i forhold til produsentens anbefaling. Nok en gang kommer det en SO som ikke virker å være begrunnet i gode nok data, og nok en gang blir SOen revidert etter at den har kommet ut og har begynt å affektere folk. At SU er villig til å endre standpunkt etter diskusjon og tilbakemeldinger er bra, men det ville vært mye bedre om diskusjonen hadde foregått før groundingen var beordret.
En del serviceordre og -bulletiner har hatt en bismak av ryggmargsrefleks, der det ser ut som om man har hoppet på den første og beste løsningen uten mye analyse av problemet, og eventuelt kommer med påfølgende endringer i SO/SBen etter kort tid. I en sport der utstyret har fungert fint i tusenvis av hopp virker det rart at man plutselig blir pålagt å gjøre endringer, gjerne i form av noe annet enn det produsenten sier. Det er lett å undre på hvorfor lille Norge implementerer sikkerhetsendringer mens saksøkingsmekkaet USA ikke får noen tilsvarende modordre fra produsentene.
Tilbake til late MKer. Inntil nå har systemet vårt basert seg på at SU har tillit til at MKene følger de serviceordre som er gitt. På fagseminaret ble det nevnt at i verste fall kan en grundigere sjekk av MKers arbeid kan være aktuelt, selv om det er lite ønskelig. Det er tydelig at tilliten er svekket. Men kanskje den ble svekket andre veien først? Kanskje MKene har mindre tillit til at serviceordre fra SU faktisk fører til bedre sikkerhet. Kanskje problemet er gjensidig svekket tillit.
Jeg vil være frekk nok til å komme med et par oppfordringer:
Til SU: Hvis noe har fungert fint i tusenvis av hopp, er det kanskje ikke så stor hast med å endre noe at man ikke får tid til å sjekke det grundig først. En serviceordre basert på harde tall og konkrete bevis er mye lettere å stole på enn "noen har observert X, så da må vi gjøre Y". Det går helt sikkert an å forhøre seg med resten av landets ekspertise også. Hvis ikke alle (de relativt få) MRene i Norge står bak en endring, er det relativt sannsynlig at mange MKer vil tvile på at det er nødvendig. En forhastet beslutning i sikkerhetens navn har mulighet til å svekke sikkerheten i stedet for å styrke den, enten direkte fordi man innfører et problem, eller ved undergraving av MKers tillit over tid.
Til MKer: Vær oppmerksom på at det kan være særdeles vanskelig å få god informasjon ut av produsenter. Det er neppe trivielt å få god info fra PdF om Quick3-problemene, for eksempel. Og selv UPT var treige med å forklare hvorfor Skyhook-moden sin gjaldt for Student V3 men ikke V3-M/Micron. Selv om en SO/SB kommer som lyn fra klar himmel, så er det antagelig en lang prosess bak… Og ta nå bare å supertack de jævla softlinksene, da. Det tar jo maks et minutt av tiden din. Jeg har ikke lyst til at forbundet bruker tiden sin på å løpe rundt og inspisere utstyr, bare fordi du måtte mene at softlinksene klarer seg fint uten tacking.
Dette er mine personlige observasjoner, refleksjoner og meninger.

Helge Titlestad

 
Frittfall #3/09
Hva er fremtiden for norsk freeflying - og hva innebærer dette for landslaget?
I FRITTFALL #1/09 KOM MATHIAS MED VELDIG MANGE GODE SYNSPUNKTER PÅ FREMTIDEN FOR IDRETTSSATSNINGEN TIL F/NLF. SOM SVAR PÅ TILTALE ØNSKER JEG MED DENNE ARTIKKELEN Å KOMME MED MINE SYNSPUNKTER PÅ HVA JEG TROR ER FREMTIDEN FOR NORSK FREEFLYING, OG HVA DETTE VIL INNEBÆRE FOR LANDSLAGENE VÅRE.

Først vil jeg berømme Mathias for all innsatsen han har lagt ned i det foregående året. Jeg synes det er berømmelig å engasjere seg på en slik
måte, og ikke minst å ha evnen til å tenke kreativt når vi sto ovenfor et slikt
generasjonsskifte som vi gjorde i fjor. Målet må uansett være å komme tilbake
til verdenstoppen så fort som mulig. At det er mulig har våre to nye landslag
bevist ved å ta en meget imponerende fjerde og femteplass i årets World Cup.
Gratulerer!
Men hva skjer egentlig i freeflymiljøet for tiden. Hvor er verdenseliten? Som
Mathias skriver så har grenen VFS, Vertical Formation Skydiving, vært på
fremmarsj de siste årene. Dette gjelder spesielt i USA der alle nå driver med VFS. Franskmennene var selvfølgelig tidlig ute med å gi forbundsstøtte til en satsning innen denne grenen. Dette gjorde de til og med før det var offi siell gren!
For de som ikke er kjent med hva VFS er så er det kort fortalt FS, bare vertikalt. Fire utøvere konkurrerer i en divepool bestående av randoms og blokker. Forskjellen er imidlertid at det foregår i to posisjoner, head-up og head-down og at man da selvfølgelig har transitions imellom og at flere av poengene bygges på ulike level, altså i høyden. Med tiden tror jeg også cartwheels og saltoer vil komme inn i blokkene. En utrolig spennende og interessant gren som jeg ser på som veldig utfordrende.
Som svar på spørsmålet mitt om hvor verdenseliten befinner seg så er svaret
mitt krystallklart. De driver nå med VFS. De franske verdensmesterne i freestyle og worldcup vinnerne fra 2007 i freeflying har gått sammen om et utrolig bra lag. De nybakte britiske world cup vinnerne har også et lag som nylig vant British Nationals i skarp konkurranse med the bad lieutenants som også er veldig flinke og består av navn som for eksempel Jim Harris som fl ere
nordmenn har stiftet bekjentskap med. De finske freestyleverdensmestrene ryktes å slutte med freefly for å satse på VFS. Det sammen gjør svenskene. I USA er det som sagt mange lag som driver med dette og det skal bli spennende å se hvor mange lag som stiller i årets US nationals i oktober.
Hva skjer med dette i Norge? I løpet av de siste to årene og spesielt det siste
har jeg registrert økt interesse for å gjøre vertikale hopp og sekvenser i freeflymiljøet i Norge. Vi på Skywalkers har også drevet litt med dette på våre treningsleire og funnet dette veldig læringsrikt og morsomt. Det er faktisk utrolig hvor mye flinkere man kan bli i head-down og head-up ved å trene VFS. I kjølvannet av dette har det nå blitt dannet et svensk norsk lag som
heter Nordic Eight. Laget består egentlig av to lag pluss to videomenn, der det ene er rent svensk mens det andre er noe så utradisjonelt som svensk-norsk. I tillegg til undertegnede er Bent Onshus med. Bent har over lengre tid vist interesse for denne type flyging og flere har latt seg imponere av Bent, Kristin, Hans Olav, Aleksander og Arne Helge sin fremgang som freeflyere ved å fokusere litt mere på det vertikale. I utgangspunktet skal vi trene en helg hver
måned i vindtunnell. Mot sommeren blir det nok også en del hopping. Det skal uansett bli vanvittig morsomt å se hvor langt vi kan komme. I tillegg til dette forsøkte en av våre nye landslagsutøvere, Marius Sotberg, å scramble sammen et lag til å stille i British Nationals i VFS. Dette ble det desverre ikke noe av på grunn av at de aktuelle deltakerne ikke kunne ta seg fri i den aktuelle perioden. Men at interessen er der er det ingen tvil om.
Målsettingen til idrettssatsningen til F/NLF er gode resultater internasjonalt
og kunnskapsoverføring/motivasjon av hoppere i Norge. Hvordan skal man så
oppnå dette? Å oppnå gode resultater internasjonalt er jeg ikke bekymret for i
det hele tatt. Vi har gjennom våre landslag i freeflying og FS vist at vi er motiverte, dedikerte og ikke minst villige til å ofre det som skal til for å prestere. Det jeg derimot er litt bekymret for er at vi skal komme i gang med VFS for seint. Det er litt typisk norsk å være skeptisk til forandring.
Men denne grenen tror jeg er kommet for å bli. Den er utfordrende og kommer
til å rekruttere hoppere fra både freefly og FS miljøet. Det har sett eksempler på allerede og det var morsomt å lese i 90% at mange ganger verdensmester i FS Eliana Rodriguez fra Arizona Airspeed også har fattet interesse for sporten. Sporty! Mye av dette kommer selvfølgelig av at de nyere og moderne vindtunnelene gjør det mulig. I mine øyne er det også mye mere interresant
å drive med FS hvis det innebærer flere kroppsposisjoner, ulike level og transitions. Det gjør det iallefall mer utfordrende og vanskelig.
Som leser har du kanskje skjønt poenget mitt nå. Jeg mener dette er fremtiden og jeg ønsker at vi skal komme i gang med et landslag i denne sporten så fort som mulig. Slik jeg har forstått det skal det nå i høst tas ut et landslag for en tre års periode. Dette landslaget skal etter planen bestå av et ubestemt antall folk. Det avgjørende skal være hvor mange som er motivert for satsning og så legges lagstrukturen opp etter dette. Etter min mening en veldig kreativ og spennende løsning. Jeg mener selvfølgelig også at det er viktig å lytte
til utøverne selv. Hvis de selv ønsker å forsøke seg på en satsning i VFS burde de få lov til det og i mine øyne ville det vært ubetinget bra. For min egen del kunne jeg veldig gjerne tenkt meg å være del av en slik satsning hvis de som nå er på landslag kunne tenke seg å ha meg med.
For det norske freeflymiljøet tror jeg dette ville være en positiv vitamininnsprøytning. Vi er helt klart en av verdens beste freeflynasjoner, men vi har mye og hente på det vertikale. Interessen er stigende og flere og flere ser utfordringen med å fly sekvenser på hodet og i head-up. Et nytt landslag i VFS ville derfor kunne spre masse kompetanse og heve nivået ett stort hakk videre.
For de av dere som er bekymret så tror jeg ikke dette vil bety døden for artistisk freeflying i Norge. For meg er freeflying all type flyging som innebærer veksling mellom posisjoner og som stimulerer til en kreativ tankegang bak et hopp. Når det gjelder konkurransegrenen freefl ying så må vi nok erkjenne at det foregår en strøm av interesse vekk fra den artistiske delen av sporten og inn i VFS. Så sitter vi til slutt igjen med valget. Kjempe i mot, bli med på
bølgen eller kanskje kjøre en kombinasjon slik som Mathias også skisserer i sitt
innlegg.
Håvard Flaat
 
Frittfall #1/09
Decaleo og Team Panic, to nye freeflylandslag – er dette veien å gå?

ETTER FJORÅRETS SESONG SÅ OPPLEVDE FORBUNDET VÅRT AT LANDSLAGENE I
BÅDE FS OG FF GA SEG. PÅ FREEFLYSIDEN SLUTTA IKKE BARE SKYWALKERS, MEN REKRUTTERINGSLANDSLAGET HELIX GA SEG OGSÅ.

Begge disse lagene har vært kjemperessurser for fallskjermmiljøet i Norge årene de har holdt på. Det kan jeg med rak rygg si. Når begge to lagene
gir seg samtidig så fører det til et relativt stort tap av kunnskap og ferdigheter hos våre landslag. En slik situasjon må vi forsøke å unngå i fremtiden.
Etter landslagsuttaket i høst har forbundet besluttet å tenke nytt i landslagsatsningen, det har nok vært sunt. Vi har i dag to landslag i freefly,
Decaelo og Team Panic. Før jul satt styret sammen en komité som skulle se på landslagssatningen vi har i dag og komme med forslag om mulige endringer, jeg er spent på forslagene. I denne artikkelen lufter jeg mine tanker om satsningen
på to freefl ylandslag, og forslag om videre idrettsatsing på freefly siden.

Landslag i freefly

Norge har vist med Helix og Skywalkers at vi kan være i verdenstoppen, og jeg tror vi vil være der igjen med et nytt lag om kort tid. I dag har vi mulighet til å nyte godt av et fruktbart miljø og gode ferdigheter blant mange utøvere. Modellen vi har inneværende år, med to freeflylandslag, benytter seg av dette solide og voksende freeflymiljøet.
Freeflymiljøet i Norge i dag består av flere meget dyktige hoppere og veldig mange med gode grunnkunnskaper. Vindtunnelcamper har helt klart løftet nivået opp for mange. Grunnkunnskapen, som å sitte og bevege seg rundt i head-up, er inne hos svært mange. Freeflybasicen i fjor ble spontant kaltheaddownbasicen etter at det gikk opp for instruktører og deltagere at nesten alle øvde på headdown på sine instruksjonshopp. De individuelle ferdighetene til freeflyere i Norge har skutt i taket de siste fi re årene. Nivået blant de ivrigste freeflyerne som ønsker å hoppe på lag er også godt. Vi har også sett et økende antall hoppere som begynner med freefly når de har
blitt selvstendige hoppere. Dette gjør at vi i dag har bedre mulighet til å finne talenter og gode kandidater for et freeflylandslag enn noen gang
tidligere.
Bredde er en god ting, det gjør at nye talenter vil dukke opp hyppigere.

Nye muligheter innen landslagssatningen i freefly

F/NLF har hatt en landslagssatning innenfor flere grener i mange år. Dagens situasjon åpner for å tenke nytt, noe styret også har besluttet at det skal gjøre. Da jeg var så heldig å få bidra i prosessen med å ta ut de nye landslagene fikk jeg gjennomslag for å satse på to lag. Tanken om å satse på to lag har jeg hatt lenge, og den er ikke ny. Trio Ludens har tidligere presentert forslaget, og modellen med å satse på et åtterlag i FS har også klare paralleller. Landslagenes muligheter har endret seg drastisk siden den gang. To endringer
som viser dette tydelig nevner jeg under punkt en og to. Disse endringene gjør ideen om å satse på to lag i freefly mer aktuell enn noen gang tidligere.
Tunnelcamper har gitt landslagene en inntektskilde som tidligere aldri var et tema. Inntektene fra denne aktiviteten gir landslagene større økonomisk frihet. Seks personer og to lag gir økte muligheter til å arrangere flere tunnelcamper, og dermed mer penger inn til laget og videre satsning.
Grenen VFS, Vertical Formation Skydiving, har vært på fremmarsj de siste årene, spesielt i USA. Frankrike har allerede hivd seg på bølgen og allerede i 2007 begynte det franske forbundet å støtte et VFS lag. I 2007 ble det første EM i VFS arrangert, og samme år var det offisiell gren under nationals i USA. I november ble det første offisielle World Cup i VFS arrangert. Dette er
en gren som kommer til å etablere seg som en offisiell internasjonal gren, og som vil vokse i årene som kommer. Ved å ha to freefly-landslag har Norge muligheten til å stille et VFS lag ved internasjonale mesterskap. Landslagene vil kunne formidle kunnskap om VFS og storformasjon i Norge. Dette vil være svært positivt for fallskjermmiljøet i Norge og være i tråd med en langsiktig landslagssatsning. En ren VFS satsning er ikke nødvendig.
Landslagsatsingen til forbundet er nødt til å være langsiktig. Og situasjonen vi har fått i dag, med bail out av Helix og Skywalkers samtidig, må unngås i fremtiden.
Beslutningen om å ta ut seks personer fordelt på to lag var riktig. Alle de seks personene har fått prøvd seg som lag og forbundet får se hvordan ordningen fungerer i dette mellom-året.Og slik skal og kan det gjøres. Landslagsstøtten og inntektene fra freeflybasic blir delt mellom lagene 50/50. Budsjettrammen F/NLF´s langtidsplan frem til 2010 setter for landslagene endres ikke. I forkant av uttaket i 2009 må landslagsansvarlig sammen med styret vurdere om denne nye satsningen fungerer. Uansett har man muligheten til å satse
videre på de tre beste, slik det har vært tidligere, eller fortsette med den samme satsningen. Vi har da raskt tettet igjen gapet etter Skywalkers og Helix.
De to nye lagene vil kunne danne et VFS lag med fem av lagmedlemmene, og
en reserve, og tilegne seg kunnskap også i denne grenen. Dette trenger ikke å gå utover den tradisjonelle freefly satsningen. Skywalkers kunne fint i dag stilt i en VFS konkurranse med de ferdighetene vi har. Målsetningen konkurransemessig i VFS vil være underordnet freeflysatsningen.
Samtidig vil man være bedre forberedt på en mulig satsning på VFS i fremtiden.
På denne måten vil de to nye lagene opparbeide seg elementære ferdigheter
innenfor VFS og formidle kunnskap om grenen og storformasjoner (storformasjoner fordi dette vil bli en naturlig ting å delta i med kunnskapen
man tilegner seg gjennom VFS). Lagene vil arrangere freefl ybasicene sammen og fordele oppgavene mellom seg. Med to lag, og seks kontra tre personer, vil
tilstedeværelse på norske hoppfelt kunne løses enklere. Flere klubber
og hoppere vil kunne nyte av landslagenes kunnskap, i Norge.
Landslagene vil oppfordre hoppere gjennom FF-skoler, Norgescup og
NM til å danne freefly-lag. Satsningen er også nødt til å være fundert på to av
de viktigste målsetningene til idrettsatsningen, gode resultater internasjonalt og kunnskapsoverføring/ motivasjon av hoppere i Norge. Disse to søylene i idrettsatsningen må være likestilt og oppgaven til landslagene blir å jobbe
mot begge målene. Begge oppgavene skal løses.
Ved å velge ut to lag og la disse seks dele potten med penger, følger man en
langsiktig, bred og oppdatert satsning. Dette vil gi oss langvarige gode resultater og en mye større fallskjermkompetanse enn vi har i dag. En kan også vurdere om systemet skal inkludere en bonus ordning før VM, at en del av beløpet blir fordelt mellom de to lagene etter resultat etter sist World Cup.
På denne måten utnytter man til fulle mulighetene som ligger i dagens
landslagskandidater og styrker en av verdens beste landslagsprosjekter i fallskjermhopping. Jeg gleder meg også over å se med hvilken iver Decaelo og Team Panic angriper landslagssituasjonen. Fantastisk bra av begge lag, jeg gleder meg til å se dere i luften til sommeren. For de av dere som ikke kom gjennom nåløyet under uttaket sist, sier jeg bare fortsett og gi full gass og still på uttaket i år igjen. Til alle dere andre, og spesielt jentene, gir jeg et godt spark i rævva og oppfordrer til å gi full gass frem mot årets landslagsuttak.
Landslagsuttaket denne sommeren blir det virkelig store uttaket og de som blir tatt ut vil få muligheten til å gi full gass i flere år. Forhåpentligvis blir det også arrangert en kandidat camp god tid før uttaket, slik at deltagerne og arrangører på uttaket får en bedre oversikt over muligheter og potensial.
Tiden er i alle fall inne for en åpen debatt om idrettsatsningen til F/NLF, jeg håper dette bidraget blir ett av flere. Mathias Holtz

 
Frittfall #4/08 - Hva nå F/NLF? av Kjell T. Olsen, D-26

Målt i aktivitet må vel året 2008 fortone seg som et annum horribilis for de som synes det er herlig å organisere og hoppe fallskjerm i Norge.
Et rikssenter som normalt produserer 25.000 hopp og disponerer fly med kjempekapasitet, ble redusert til et tandemsenter for OFSK med en C-182 som hoppfly. Ære være Paraliftgjengen som sto på og fløy det flyet og flygerne maktet, men det monnet selvfølgelig ikke. Og OFSK’s supermanifestgjeng gråt sine modige tårer i ren hjelpeløshet. Siw var, med rette, ikke nådig. Heldigvis var formann Thomas som balsam på frynsede nerver og OFSK sto han av, selv når de verste stormtakene tok i under NM.
Vår stå på klubb Tønsberg sto på det de orket, men måtte etter at prisen passerte NOK 249 per hopp innse at de også mistet markedsandeler med snaue 10.000 utførte hopp. Grenland slet med luftrom og AFIS, men fikk til en del med sin C-206. Voss gikk så det suste i Ekstremsportveko, som dessverre i
hovedsak bare er ukene før-under-etter og OFSK overtok deres innleide Pilatus Porter tidsnok til å berge trening og NM. I tillegg gjorde en egeninnleid Porter at OFSK på Rikssenteret hadde tilstrekkelig kapasitet for å ta unna under og etter NM. Men det var fortsatt lite folk å se.
Bebreidelsene suste mot OFSK og F/NLF. Det er bare å se på styreprotokollene for F/NLF så ser du at alvoret først seg inn over styret under oktobermøtet. Og svaret er klart. OFSK skal, ihht. til reforhandlet avtale, selv skaffe fly og stå ansvarlig for produksjonen av hopping. Og Twin Otter to har reist tilbake
til USA for å bli der. Twin Otter en søkes også operert i kommersiell drift og vil prøve seg på forsvarsmarkedet nede ved Glomma, ca tre minutters flyging fra Rikssenteret, i tillegg til å fly på Jarlsberg. Og klubbene som i sommer
opplevet det hemnigsløst fl eksible og fabuløse løfteapparatet Pilatus Porter med plass til 10 skydivere med maksvekt 70 kg (!), og 3-4 løft per time uten backtracking på stripa, er i full gang med å leie inn disse for sesongen 2009.
Alle mot alle og hver for seg. De frie markedskrefter er jo som kjent de beste!
En rask pille erfaring nå, før vi gjør alle dumme ting om igjen! Helt unødvendig er det også!
Man tager et raskt blikk tilbake og skuer ut over erfaringsarven. Den sier i klart språk; Først organise hoppingen med sikkerhet og kontinuitet i et empirisk og hierarkisk system. Lokale hoppfelt, regionale hoppfelt og rikssenter; alle med felles basisoppgaver og ulike utviklingsoppgaver og muligheter. Så ta grep for å få kontroll med disponering av luftrom og hvor vi må være hovedbrukere på
minst ett av stedene. Nært og tett samarbeid, i tillegg til klargjøring og forståelse av felles problemer, med Luftfartstilsynet og Avinor. Deretter bruker vi vår kvantitet til å oppnå koordinerte avtaler for god og rimelig løftekapasitet. Enkelt? Javissst! Men i praksis, ikke alltid. Likevel fullt mulig.
Og etter å ha oppfylt disse primærbehovene kommer...? Ja da; nemlig masse hopping med god sikkerhet og til rimelige priser og med god regularitet! Sier vår erfaringsarv. Dette har ikke F/NLF som organisasjon oppfylt fullt ut; Rikssenteret drives som et lokalt hoppfelt av OFSK. Ingen flykoordinering
hvor dette er mulig for å oppnå lavest mulig priser, når AN-28 er ute av bildet og flere klubber har hatt problemer med å skaffe seg hensiktsmessig løftekapasitet! Og vi får konkurranse om luftrommet i END 102, og store
vanskeligheter i Farris kontroll som påvirker Jarlsberg og Grenland.
Rikssenteret er ikke et lokalt hoppfelt, det er et sted hvor F/NLF med stor innsats av frivillighet, har bygget et stort og godt anlegg, med flyplass, hangar/pakkesal, innkvarteringsfasiliteter, kafe, peisestue, undervisningsrom og plass til administrasjon og butikk! Alt nedbetalt. Og det finnes en rød sirkel på alle flykart rundt dette anlegget med 10 NM radius som heter END 102! Dette er ikke en åpning i luftrommet bare for oss, nei. Lufta er for alle, men her har vi rettigheter og hevd som kan brukes til vårt beste. Men slike rettigheter er noe vi har bare i den grad vi hevder disse i et stadig mer opptatt luftrom. Her vil Forsvaret lytte til oss og foreta avbøtende tiltak ved ulempe. Dersom vi står på! Og det er F/NLF som må vokte vårt luftrom og påse at ingen tar seg til rette. Dette må følges opp skriftlig ved ethvert forsert bakkeopphold og holding i luften! Ikke la oss finne oss i alt. Og, F/NLF må legge all sin trenings- og
utdanningsvirksomhet til rikssenteret og helst la fagsjefen ha kontor her en to-tre dager i uken i den mest aktive perioden! Selvfølgelig trener landslagene her når det er mulig! Driftsklubben skal selvfølgelig drive sin klubbvirksomhet her
og produsere de tjenester avtalen tilsier, men det er F/NLF som er ansvarlig for at riksenteret forblir et riksenter og ikke et lokalt klubbfelt som alle andre!
Dette vil kreve et eget fokusområde som F/NLF som organisasjon prioriterer høyt. Organisasjonsendringer? Mulig. Det som må gjøres – må gjøres. Også investeringer som gir økede muligheter slike som forlengelser av flystripa. Og selv om F/NLF har lykkes bra med en del løsninger i luftromsammenheng, er det per nå ennå langt igjen til at klubbene har den trygghet i luftromsituasjonen som investering i driftsavtaler med større fly krever. Samarbeid med de institusjoner som koordinerer luftrommet må ikke bare gå over NLF Luftromskomite, men samarbeid på seksjons og klubbnivå må til. Et samarbeid hvor F/NLF kan dyktiggjøre klubbene ved å holde kurs, gjerne med kursledere fra Motorflyseksjonen og Avinor.
Skal du ha lavest mulig kostnad for en tjeneste av en gitt kvalitet må du uvegerlig ta veien om å forhandle ut fra volum! Og størst volum får du ved å legge nærliggende klubbvolum sammen, legge opp en kalender med klubbinternt samarbeid og der har du ett godt forhandlingsgrunnlag, hvor optimalisering
mellom klubber og eventuelle andre kommersielle oppdrag er mulig. Med F/NLF som katalysator. Kontraktene koordineres av F/NLF, men undertegnes og gjennomføres av den/de klubber som faktisk skal bruke flykapasiteten og tar inntektene. Markedsprisen for et hopp er det flertallet av hopperne er villige til å betale for et hopp! Ikke hva det koster å produsere et hopp! Blir det for dyrt vet alle det nå at hopperne finner seg andre steder og driver også andre
måter å hoppe på! Som jeg overhørte i min lokale KIWI butikk mellom to unge om hopping; næææ, hopping fra fly har blitt så jævla dyrt at nå hopper jeg bare fjell! Hørte jeg tunnel? Ja det også.
Om nødvendig må altså andre inntekter klubbene har, gå med til å subsidiere fly og driftskostnadene for at hoppingen skal bli billig nok! Dette elementet bør vurderes av F/NLF når rikssenterets kapasitet skal fastlegges. Kan hende vil dette kostnadselementet for den hopping F/NLF ønsker i tillegg til OFSK
klubbhopping, bli like stort som en eventuell leieinntekt! Noe å tenke på når rimeligste produksjonspris med norskeiet, norsk registrert Porter, synes å bli tett oppunder kr 200. Da er du svært nær smertegrensen vi opplevde i 2008, når bakkeorganisasjonens kostnad legges til! Vær forsiktige og tenk nytt!
I høyeste grad flere strategier som venter på å bli uttalt, vedtatt og gjennomført. Nå har jeg ikke tatt med idrettssatsingen. Den vil kreve et
eget kapitel! Lykke til med grepene – de venter på å bli tatt! Kjell T. Olsen, D-26

 
Frittfall #3/08 - kommer...

...

 

Gå til tidligere Tramp i kalotten
 
 
#2/11
Når leken er god...
av Trond Strømme
 
#1/11
Tilbake til start
av Pål Bergan
 
#4/10
Verdensrekorddrama
av Pål Bergan
 
#3/10
Rikssenteret inn for kræsjlanding?
av Thomas Becke
 
#3/10
Har tiden flydd fra Rikssenteret?
av Jan Erik Dietrichson
 
#2/10
Tilsvar: Ispose til lakkerte tær
av Morten Kristoffersen
 
#2/10
Tilsvar: Jenter skader seg - gutter dør...
av Tone D. Bergan
 

#2/10
Tilsvar: Sikkerhet og gjensidig tillit
av Rolf Inge Sotberg

 
#1/10
Sikkerhet og gjensidig tillit
av Helge Titlestad
 
#3/09
Hva er fremtiden for norsk freeflying - og hva innebærer dette for landslaget? av Håvard Flaat
 
#1/09
Decaleo og Team Panic, to freeflylandslag - er dette veien å gå? av Mathias Holtz
 

#4/08
Hva nå F/NLF? av Kjell T. Olsen

 
Flere kommer...